Såret fortsetter å blø. La oss lege det sammen

Dette er et debattinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Jeg hadde akkurat kommet inn døra etter en koselig trilletur med lille Alva på fire måneder, da de første urovekkende nyhetene fra hovedstaden kom fra radioen på kjøkkenbenken.

Jeg tenkte først at eksplosjonen måtte skyldes en gasslekkasje. Ingen sprenger vel bomber her i lille trygge Norge?

Med den lille babyen min i armkroken fulgte jeg nyhetssendingene utover kvelden og natta. Sjokket og vantroen økte i intensitet i takt med oppdateringene.

Minnene fra egne opplevelser på Utøya som ung AUFer strømmet tilbake. Tårene trillet i frykt og medfølelse over det sanne helvetet som ungdommene som var der nå måtte gjennomgå.

Kanskje kjente jeg noen som var der, eller som hadde sendt barnet sitt på årets leir.

I dagene etter sto det enorme omfanget av terroraksjonen fram i all sin gru: 77 mennesker ble brutalt frarøvet livet og framtida.

Hundrevis ble merket for livet med sår og skader, smerter og traumer.

Tilbake sto et svimlende stort antall mennesker som hadde mistet en av sine nærmeste eller fått hjem et barn som hadde opplevd det verste og mest utenkelige som kunne skje.

Min gode venninne Randi Johansen Perreau i Hommelvik opplevde begge deler. Sønnen Sebastian på 14 år flyktet fra kulene og overlevde terroren med et nødskrik. Sønnen Christopher på 25 kom aldri hjem …

Min hjemkommune Malvik og mitt nærmiljø ble sterkt rammet. Det antas at hver femte nordmann kjenner noen som ble berørt av hendelsene 22. juli 2011.

Selv om 15 år har gått, har det vonde såret vårt land og vårt demokrati fikk den dagen aldri helt sluttet å blø.

Det høyreekstreme tankegodset til terroristen lever i verste velgående.

Ifølge forskningssenteret C-REX som følger med på hvordan høyreekstremismen i Norge utvikler seg, er det i dag rundt 150 000 personer i Norge som sterkt støtter høyreekstreme ideer.

Etter 22. juli 2011 har det blitt registrert minst 23 alvorlige, voldelige høyreekstreme angrep, flere av disse direkte inspirert av terroristen.

På tross av gode intensjoner om å møte hat med kjærlighet og mer demokrati, ser vi at debattklimaet på nett blir hardere og at holdningene vi vil til livs fortsetter å spre seg.

Arbeiderbevegelsen og AUF blir stadig beskyldt for å «trekke Utøya-kortet». Sjokkerende mange mener at vår nåværende regjering bruker 22. juli for å få sympati og slå politisk mynt.

Overlevende etter terroren opplever hets i kommentarfeltene. Min venninne Randi opplevde å få tilsendt trusselbrev i posten, da hun sto frem i media med sin historie.

Som medmennesker og som samfunn kan vi ikke akseptere at dette fortsetter! Vi må sammen sørge for å verne overlevende og pårørende, holde minnet om de drepte i live og fortsette å kjempe mot høyreekstremt tankegods.

Det digitale minneprosjektet «77 historier» ble sluppet i vår og er et samarbeid mellom AUF, LO og den nasjonale støttegruppen, som hedrer og formidler historiene til hvert enkelt av de drepte menneskene.

Blant dem, vår Rolf Christopher Johansen Perreau fra Hommelvik. En sønn, en bror, en venn og et stort politisk talent som sto på sjette plass på bystyrelista til Trondheim ved valget høsten 2011.

Min lille Alva som ble født i 2011 har ingen minner om verken Christopher eller de andre som ble drept 22. juli.

Vi skylder alle ofrene å aldri glemme, aldri tie og aldri gi opp kampen for det Christopher og de andre kjempet for, frihet, rettferdighet og demokrati.

Min hjemkommune Malvik har tatt dette ansvaret på alvor.

Etter en interpellasjon fra AUFer Kristin Nybrodahl, vedtok et enstemmig kommunestyre å ivareta og videreføre den lokale 22. juli-historien til Malvik, gjennom å få nedskrevet alle historier som knytter mennesker fra vårt lokalmiljø til hendelsene 22. juli.

Her kan Alva og alle som selv ikke husker hendelsene lese om hva som skjedde med hvem i sin egen kommune, her kan skoler og privatpersoner finne informasjon om menneskene og minnestedet.

Den vakre Nico Widerberg-statuen som finnes i nesten alle kommuner som mistet en av sine kjære, står flott plassert ved kirka i sentrum av bygda vår med grind inn til gravstedet til Christopher.

Å lese om at en ung mann fra samme bygd som deg selv møtte en terrorist med en utstrakt hånd til hilsen og ble besvart med skarpe, drepende skudd, åpner kanskje kommende generasjoners øyne og hjerte for et større engasjement mot urett i framtida.

Nedtegnelsene omhandler også hvordan det var for daværende ordfører Terje Granmo og kommunens ledelse å håndtere hendelsene 22. juli og tida som fulgte.

Hommelvik er et lite sted, og som nærmeste nabo og bekjente med den mest berørte familien er det lett å forstå at det var ei tøff tid også for de som ble nødt til å forvalte katastrofen profesjonelt.

En annen hommelviking, Eirik Øwre Thorshaug, sto midt i hendelsene som statssekretær for justisminister Knut Storberget har også sin helt egen sterke historie på både personlig og profesjonelt plan.

Ingrid Aune, som senere ble ordfører i Malvik, slapp så vidt unna både bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya, hennes 22. juli-historie må også fortelles.

Det er også satt fokus på andre avtrykk denne dagen har prosessert, som lokale kunst- og kulturuttrykk.

Her kan nevnes Bjørg Eigards flotte veggteppe «How could I run» utstilt på Hommelvik bibliotek og som viser nevøen Sebastians flukt fra Utøya i båten «Reiulf» og Martin Mulhollands musikalske hyllest til sin barndomsvenn Christopher i sangen «Uansett Kor Du Drar».

Historiene er mange. Jeg vil berømme og er stolt over at min hjemkommune, som den foreløpige første i landet har vedtatt å nedtegne sin lokale 22. juli-historie i det omfanget som har blitt gjort.

Gjennom å dele opplevelsene til de som var tett på hendelsene, skaper vi nærhet til historien.

Gjennom å snakke om ofrene, holder vi minnet deres i live.

Gjennom å være inkluderende, ta til motmæle i kommentarfeltene, smile til en fremmed og rett og slett være snille med hverandre, får vi sår til å slutte å blø.

Gjennom å fortsette å engasjere oss, gjør vi verden til et bedre sted. Akkurat slik som alle ofrene for 22. juli kjempet for. Og som min Alva og kommende generasjoner fortjener.