Å minnes og å minne om.
Dette er et debattinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.
Onsdag denne uka er det 15 år siden en høyreekstrem terrorist drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. Mange fler fikk både fysiske og psykiske skader.
Alle som opplevde den grusomme dagen husker det meningsløse og fortvilelsen som vi følte den dagen. Men vi husker også responsen med oppgjør, rosetog og et samlet Norge som tok avstand fra hat, splittelse og ekstremisme!
Men vi har ikke lyktes i å stoppe ekstremismen. Vi har i årene etter sett angrepet på Al-noor moskeen i Bærum, på Pride-feiringen i Oslo og sist drapet på Tamima på en barnevernsinstitusjon.
De vi minnes 22. juli hadde troen på at deres engasjement skulle bidra til en bedre verden. I stedet ble de ofre for en ekstremists manglende aksept for et annet syn enn hans eget.
For de pårørende til ofrene vil savnet og sorgen aldri forsvinne. For samfunnet må friheten til å mene uten å frykte gjenvinnes ved å samlet stå opp mot vold, trusler og hatefull retorikk.
I dag ser vi fortsatt at tankegodset fra ekstremistene lever i beste velgående. Konspirasjonsteorier og forvrenging av fakta brukes til å skape splittelse og hat, spesielt mot dem som våger å stå for det de tror på eller for den de er.
Samtidig vokser en ny generasjon fram, en generasjon som aldri opplevde 22. juli. En generasjon som ikke kjente på sorgen og fortvilelsen den grusomme dagen i 2011.
I Malvik har vi gjort en viktig jobb gjennom å etablere både minnested og en veileder med den lokale 22.juli-historien, men det er nå jobben starter for alvor.
Vi lovte hverandre aldri mer!
Alle vi som opplevde dagen er tidsvitner som må bidra til å fortelle hvor galt det kan gå.
Fortelle hvordan hat i ord vokser og blir til vold og meningsløse drap.
77 tapte liv for ekstremisme kan aldri gi mening. Men kampen mot tankegodset som utløste volden som drepte kan. Og den er det vårt ansvar å føre. Til minne og i respekt for dem som ikke fikk muligheten til å engasjere seg videre.
Onsdag 22. juli klokken 17 minnes vi ofrene for terroren ved minnesmerket i Hommelvik.
Aldri tie – aldri glemme.
