Det er greit å være annerledes, men dropp flagget!

Dette er et debattinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Det hører vi ofte. Hver juni blusser den samme debatten opp: Skal norske skoler få heise regnbueflagget? Frontene blir steile, kommentarfeltene koker, og enkelte steder har vi til og med sett vinkelslipere bli brukt for å fjerne offentlige flaggstenger.

Men midt i all støyen glemmer vi kanskje det viktigste: Dette handler ikke først og fremst om et flagg. Det handler om mennesker.

På Vikhammer ligger et av Trøndelags største idrettslag. Gjennom idretten finner barn og unge vennskap, tilhørighet og trygghet. De lærer å samarbeide, feile, mestre, og ikke minst å være seg selv blant andre.

27. mai 2015 vakte det stor oppmerksomhet da herrelaget til Malvik IL gikk ut på banen med regnbueflagget under en hjemmekamp. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Norges Fotballforbund varslet sanksjoner, debatten raste og meningene var sterke. Likevel sto klubben støtt. Kort tid senere snudde NFF, og åpnet for bruk av regnbueflagget i obligatoriske kamper.

Idretten gikk foran. I dag er det vanskelig å forestille seg norsk idrett uten verdier som inkludering, åpenhet og respekt. Det som en gang ble omtalt som kontroversielt, oppfattes nå som helt naturlig.

Kanskje burde skolen lære noe av nettopp det.

For inkludering og menneskeverd kan ikke reduseres til en politisk kjepphest. Det blir feil så lenge det handler om barns trygghet, identitet og retten til å være seg selv. Regnbueflagget hører hjemme i en større samtale om mangfold, likeverd og åpenhet, det er verdier skolen allerede er forpliktet til å formidle.

Derfor mener vi også at regnbueflagget har en naturlig plass ved norske skoler. Ikke som partipolitikk. Ikke som ideologisk press. Men som et synlig signal om at alle barn skal kunne møte skolehverdagen med vissheten om at de er like mye verdt.

For vi vet at det finnes barn og unge som kjenner på utenforskap. Barn som gruer seg til å si høyt hvem de er. Barn som bruker år på å akseptere seg selv. For noen er veien til å akseptere seg selv lang og det krever mye.

Da betyr symboler noe. Da er signalene samfunnet sender, ekstra viktige. For hva sier vi til disse barna hvis de spør hvorfor skolen velger å ikke flagge?

Og hvorfor er det så mye aggresjon knyttet til det å vise støtte til barn og unge som føler seg annerledes?

Flagget alene løser ikke noe, men fordi symbolet flagget er forteller hvem som får høre til.

Noen hevder at skolen skal være “nøytral”. Men fravær av symboler er heller ikke nøytralt. Når man aktivt velger å ikke flagge, sender man også et signal. Et signal om at inkludering er noe det kan stilles spørsmål ved. Et signal om at enkelte menneskers eksistens fortsatt er oppe til debatt.

Det er et farlig spor å bevege seg inn på.

For i sin kjerne handler ikke regnbueflagget om ideologi. Det handler om mennesker. Om retten til å elske den man elsker. Om retten til å slippe å skamme seg. Om retten til å vokse opp uten å føle at man må skjule hvem man er for å bli akseptert.

Skolen har et av samfunnets viktigste oppdrag: å forme trygge, reflekterte og inkluderende mennesker. I det arbeidet betyr holdninger alt – og noen ganger betyr også symboler mer enn vi liker å tro.

Et flagg kan virke lite for den som aldri har følt seg utenfor.

Men for den som står alene, kan det bety forskjellen på å føle seg tolerert, og å føle seg velkommen.

For ordens skyld, begge er medlemmer av Malvik Idrettslag og Malvik Arbeiderparti.