Hva mister vi på veien når friområder blir byggefelt?
Mellom Planetringen og Vikhammeråsen grendaskole ligger det i dag et friområde regulert til park. Arealplanen er datert tilbake til da feltet ble etablert i 1977. Området er på rundt 10 dekar og består av skog, ballbinge og grusbane. For mange er dette bare et grønt felt på kartet, men for barna i området er det en viktig del av hverdagen.
Ballbingen brukes store deler av året, grusbanen blir til skøytebane om vinteren, og skogen er fast turmål for barnehagen. Summen av dette er et populært område som er i bruk hele året. Et slikt grøntområde gir rom både for den organiserte -og enda viktigere, -den uorganiserte leken. Og det midt i et aktivt lokalmiljø.
Nå er kommuneplanens arealdel under rullering, og det betyr at alle kan komme med innspill. Og forståelig nok så er det foreslått å omregulere dette friområdet til boligformål.
Dette reiser noen viktige spørsmål, ikke bare for Vikhammeråsen, men for hele kommunen.
Malvik kommune har, og skal ha, en tydelig arealpolitikk. Rullering av arealplan er helt nødvendig, og er en periodisk gjennomgang og oppdatering av Malvik kommunes overordnede arealplaner.
Fortetting i allerede utbygde områder er nødvendig for å begrense nedbygging av nye naturområder og bruke infrastrukturen bedre. Men fortetting har også en pris. Spørsmålet er: Hvem betaler den?
Når et friområde midt i et boligfelt bygges ned, er det ikke bare den grønne lungen som forsvinner. Det er møteplasser, lekearealer, pusterom, og rom for den uorganiserte aktiviteten. Et grøntområde fungerer nettopp fordi det ligger der folk bor – rett utenfor døra.
Elevtallet ved Vikhammeråsen grendaskole er økende. De yngste klassene blir større, og flere barn vokser opp i området. Satt på spissen: Ønsker vi at barn skal ha tilgang til grønne lunger utenfor barnerommet – eller vil vi ha flere bygg mellom dem og naturen?
Dette handler ikke om å si nei til all utvikling. Tvert imot. Kommunen må være forutsigbar for både utbyggere og næringsliv. Derfor bør vi først og fremst utvikle områder som allerede er regulert, planlagt og detaljplanlagt til bolig og næring. Eksempelvis har vi mange; de grå områdene, de som er nedbygd eller påvirket av menneskelig aktivitet, som på Moan, deler av Sveberg og Sjølyst. Ja, på enkelte områder av Vikhammeråsen også for den del.
Men når et område er regulert til friområde og park, og har fungert som det i flere tiår, bør terskelen være høy for å gjøre det om til byggefelt. Hvis ikke, svekkes tilliten til hele plansystemet.
Spørsmålet vi bør stille oss er derfor større enn denne ene saken:
Hvor langt skal vi gå i å fortette før vi mister det som gjør et boligområde godt å bo i?
Hva er verdien av 10 dekar grøntområde for barn, skole og barnehage, hvis vi måler det mot noen få nye boliger?
Og hvilket signal sender vi hvis friområder alltid er første reserve når nye tomter trengs?
Arealpolitikk handler ikke bare om kart og kvadratmeter. Den handler om livene som leves mellom byggene. Om barns hverdag, om folkehelse, om fellesskap og om valgene vi tar på vegne av framtida.
For ordens skyld: Innleggsforfatterne bor på Vikhammeråsen, og er medlemmer av Malvik Arbeiderparti
