Er barnas beste reelt vurdert – eller bare nevnt i festtaler?

Æ fulgte årets budsjettforhandlinger i Malvik kommunestyre 8. desember 2025 fra sidelinjen. Egentlig skulle jeg vært til stede, men meldte forfall fordi jeg var på jobb – til havs, ute på Heidrun-plattformen i Nordsjøen. Likevel fikk jeg med meg deler av møtet via kommunens livestream, i tillegg til fortløpende nyhetsdekning underveis og i etterkant. Det har gitt meg både tid og avstand til å reflektere. Og jo mer jeg ser helheten, desto sterkere melder ett spørsmål seg:

Hvor ble det av barnekonsekvensvurderingen?

I Malvik har vi de siste dagene fått to – ja egentlig tre – svært tydelige og motstridende signaler om hva som faktisk prioriteres politisk. På den ene siden legger Arbeiderpartiet på bordet et alternativt budsjett som blant annet dobler satsingen på oppvekst sammenlignet med flertallspartiene, og som velger å beholde eiendomsskatten for å sikre fellesskapets tjenester. På den andre siden vedtar flertallspartiene et budsjett der skolene får en økning på beskjedne to millioner kroner – midler som Utdanningsforbundet selv sier er altfor lite til å møte dagens behov.

Samtidig foreslo også Rødt å sette av hele 6 millioner kroner til skolen i sitt alternative budsjett.

Dette reiser et helt grunnleggende spørsmål:

Hvor er barnekonsekvensvurderingen i dette budsjettet?

Når seks barnehager, fire barneskoler og to ungdomsskoler skal dele på to millioner kroner, sier det seg selv at dette ikke gir flere voksne i klasserommet, ikke flere trygge hender i skolegården og ikke mer tid til de barna som strever mest. Det dekker knapt prisvekst og lønnsutvikling. I praksis betyr det videreføring av dagens pressede situasjon – med større grupper, færre ansatte og mindre handlingsrom.

Utdanningsforbundet bruker sterke ord når de advarer mot at barnehagen kan bli mer «oppbevaring» enn pedagogikk. Det burde vært et varsko som runget i hele kommunestyresalen. For dette handler ikke bare om tall i et regneark – det handler om trygghet, utvikling og framtida til barna våre.

Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett foreslår å styrke oppvekstsektoren med 4 millioner kroner, i tillegg til arbeidstøy og klespakker, og samtidig velger å ikke redusere eiendomsskatten. Forskjellen i prioritering kunne knapt vært tydeligere: Enten bruker vi fellesskapets midler på fellesskapets barn – eller på å gi skattereduksjoner som i praksis gir lite igjen for den enkelte, men mye mindre til kommunens tjenester.

For hva er egentlig viktigst:

Noen hundrelapper mindre i eiendomsskatt for den som allerede eier – eller flere voksne rundt barna våre hver eneste dag?

Flertallspartiene snakker om «rause rammer». De ansatte i skoler og barnehager opplever det stikk motsatte. Når to millioner skal strekkes over hele oppvekstsektoren, er det ikke raushet – det er symbolpolitikk.

Det som gjør dette ekstra alvorlig, er at lovverket faktisk forplikter kommunene til å vurdere barnets beste i alle beslutninger som berører barn. Når man velger en så lav satsing på oppvekst, samtidig som man finner rom for store investeringer og skattekutt, er det høyst betimelig å spørre:

Er barnas beste reelt vurdert – eller bare nevnt i festtaler?

For realiteten er enkel:

Flere voksne i barnehage og skole gir bedre læring, mer trygghet, mindre uro, færre konflikter og tidligere hjelp til dem som trenger det mest. To millioner kroner er ikke i nærheten av å gi den effekten.

Derfor bør spørsmålet sendes rett tilbake til flertallspartiene:

Hvordan kan dere forsvare eiendomsskattelettelser når ansatte allerede melder om for lav grunnbemanning, høyt sykefravær og barn som ikke får den oppfølgingen de har krav på?

Barna kan ikke vente. Regningen for manglende satsing kommer uansett – bare senere, og langt dyrere.