Når fragmentering og demagogi kveler den saklige debatten
Mot slutten av valgkampen står det klart at den politiske debatten i Norge er endret. Den er ikke svekket av antall saker, men av en retorikk preget av polarisering og hard språkbruk.
En av flere klassiske hersketeknikker har vært å merke venstresiden som sosialister med negativ betydning av begrepet. Det er en måte å danne et fiendebilde på. Enten er du med oss eller mot oss.
Fiendebildet ser vi i en av fanesakene i årets valg. Formuesskatten har blitt et hett tema. Det er ikke plass for nyanser. Der et knippe formuende mennesker utgjør et symbol mer enn antallet. Formueskatten skygger for realitetene der norsk næringsliv går godt med lav arbeidsløshet, vekst i både og offentlig privat sektor og at både renta og inflasjonen er på vei ned.
Et eksempel på det mange vil kalle en ubegrunnet påstand er Listhaugs påstand om at bare 14 prosent av jobbveksten det siste året kom i privat sektor. Påstanden ble kjørt ut i som bevis på at regjeringen er næringsfiendtlig. Tallene viser at det er direkte feil. Det tok sin tid før erkjennelsen kom. FrP måtte til slutt innrømme at tallene de baserte seg på var feil– og grunnlaget fra Finans Norge ble trukket tilbake.
Listhaug og Solberg hevdet også at en gjennomsnittsfamilie på fem har fått 200 000 kroner dårligere råd per år, og legger skylden på Arbeiderpartiets politikk.
NRK omtaler dette regnestykket som direkte villedende – og det finnes flere analyser som viser at påstanden ikke holder.
Populisme i seg selv er ikke farlig, men det skaper et utfordrende klima. Hva som sies og hva som menes er ikke det samme. Ikke at dette er motsigelser, men en form for retorikk som kun polariserer: enten er du med oss eller så er du mot oss.
Vi ser også at kriseformuleringer preger debatten i mange saker. Allerede frustrerte velgergrupper trigges av narrativet om at alle andre aktivt marginaliserer dem.
I diskusjoner om innvandring og integrering har Listhaug benyttet seg av direkte nedsettende uttrykk som for eksempel snikislamisering.
Selv om retorikken ikke alltid klassifiseres som hatretorikk juridisk, peker enkelte kritikere på demagogiske trekk og polarisering.
Med dette er det lett å påstå at det nører opp under det som andre steder i Europa har ført til en tiltagende kulturkrig. Lefling med alternative fakta kan være farlig. Det er blitt viktigere å tro enn å vite. Fakta har i mange saker blitt forlatt.
I verste fall vil denne polariseringen og splittelsen være forsterkende i en stadig mer urolig verden. Fakta er et fundament i den politiske debatten Mister fakta sin betydning, påvirker det demokratiet, tilliten i samfunnet og verdien av den politiske debatten.
Den dagen politikk og fakta skiller lag, da er samfunnsdebatten på ville veier. Og vi ser nå et tydeligere bilde på at kjørereglene er endret.
I den siste valgdebatten ble AUF-leder Gaute Skjervø kalt en notorisk løgner. Hvis det er sånn at andre meninger blir merket som løgner, og unnskyldt med at temperaturen var høy, så gir det aksept for ikke å anerkjenne andres standpunkter. Denne retorikken skaper et fientlig debattklima. Men vi kan velge en annen vei.
En vei der bekymringene løftes opp med respekt, ikke ved å skape fiender. En vei der falsum, eller det alternative bildet utfordres. En vei der nyheter ikke er en konkurranse om hvem som roper høyest.
Vi kan velge en vei der vi i et fragmentert mediebilde forsøker å søke sannheten. Det er et demokratisk ansvar, spesielt hos politikerne – og nå er tiden inne for at både politiske ledere og vi som velgere krever at fakta igjen skal bære debatten.
