Stolt, takknemlig og litt vimsete trønder på tur!

Parly Stallvik gir oss et underholdende blikk inn hvordan det opplevdes da ‘Angst – Mordene i Notting Hill’ nylig ble belønnet med prisen for Årets Indiebok 2024 under Indibokfestivalen på Litteraturhuset.

Vi gjengir Stallviks eget Facebook-innlegg fra 6. mai – ifølge ham selv skrevet i halvørska på et fly til Amsterdam, med forfatterens tillatelse:

BEHIND THE SCENES! Hva skjedde egentlig på Litteraturhuset, da heldige meg vant bokpris sist helg. Viktig å by på seg selv når man har bursdag, si.

For noen uker siden la jeg ut en melding og ba om tips til alt fra bekledning og frisyre til riktig opptreden, da jeg hadde blitt invitert til å sette mine bein på et litteraturhus for første gang, nominert til litteraturpris for bokdebuten.

Så hvordan gikk det med en nervøs, småfeit og alminnelig trønder på tur?

Først, tusen takk for alle råd og tips jeg fikk på veien ned til Christiania (… eller Oslo som ungdommen sier). Jeg dresset meg opp i det nærmeste jeg fant en sennepsgul, rutete dress – sånn som Bør Børson hadde på seg da han i sin tid tok samme reisen – og jeg gikk for det beste forsøket jeg fikk til av hentesveis.

Vel framme i hovedstaden kom jeg meg til slutt inn i Litteraturhuset på fjerde forsøk (!) etter å først å ha gått feil, inn bakdøra til kjøkkenet, for deretter å ha snudd i hoveddøra to ganger av frykt.

Inne ble jeg møtt av en vennlig mann som sa noe pent på bokmål, før han geleidet meg inn i Wergelandsalen. Det vil si også der snudde jeg i døra, og spurte heller om veien til toalettet.

Det viste seg å ikke være så lett å finne fram i Europas største Litteraturhus, for på tur dit kom jeg over et skilt jeg hadde sett i noen gamle Olsenbanden-filmer. Det viste seg å være reklame for øl-merket Frydenlund – en mann på hest og kjerre. Distraksjonen ble naturligvis ikke mindre av at jeg da skjønte at jeg nærmet meg baren.

Med en halvliter av Christianias stolte brygg i hånden (og alt for tissetrengt fra før) var prisutdelingen godt i gang da jeg fant en hel seterad ledig øverst, bakerst i Wergelandsalen – rett foran lyd- og lysmannen.

På plass i setet fikk jeg et forsiktig kakk på skulderen og beskjed om å flytte meg, da hentesveisen hadde lagt en skygge over scenen, der den blokkerte for lyskasteren bak. Noen stoler bortenfor fant jeg endelig ro og slo meg ned, før jeg baket det jeg var sikker på kom til å bli den eneste prisen jeg fikk henda rundt denne kvelden; en grådig stor løssnus. No kose’n sæ, sjø!

En mann på to meter og en kvinne på rundt halvparten, mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok, mens en blid spent fyr – også han på to meter – ikledd lindress, vant i kategorien for Sakprosa. Til slutt var turen kommet til prisen Skjønnlitteratur for voksne, der jeg var nominert sammen med 4 talentfulle forfattere og fantastiske bøker.

Prisutdeleren brukte lang og god tid på å lese nominasjonskomiteens begrunnelse for hvert bidrag og jeg fikk ikke med meg at konvolutten var åpnet og vinneren kåret, før applausen runget gjennom salen. I løpet av sekundene som fulgte snudde stadig flere blikket bakover i salen. Jeg snudde meg også naturligvis , men innså at bak meg var det jo ingen andre, med mindre lyd- og lysmannen hadde gjort det helt store for kvelden! Tilbake så jeg at alle blikk var festet på meg. Er det ikke tillatt å drikke øl i salen, var første tanke som slo meg.

«Vant jeg?» så jeg til slutt spørrende på noen kvinner som satt på seteraden foran og fikk vennlige smil og nikk tilbake. Forfjamset satte jeg ølen i bakken og bykset over et par stolrader, før en annen kvinne, med et noe strengere blikk, henviste til trappa som gikk ned langs enden av radene.

Til slutt kom jeg meg ned til podiet og fikk et bildebevis og en blomsterkvast i hånden, før prisutdeleren henviste meg til mikrofonen for takketale. Skjelven i stemmen og mo i knærne hadde jeg mer enn nok med å stå oppreist, og noen takketale hadde jeg definitivt ikke på innerlomma. Jeg husker ikke hva jeg sa, for det svartnet i øyeblikket, men jeg kan ha spurt etter veien til toalettet.

Det var historien om meg, for første gang på et litteraturhus, og hvor heldige meg ble tildelt en høyst overraskende litteraturpris for årets Indiebok 2024.

Sjekk ut Helene Uri, Myriam Bjerkli og Rolf Engers (fagjuryen) begrunnelse for hvorfor min bok vant på www.parly.no. Der kan du også se at Angst – Mordene i Notting Hill har fått sitt første terningkast og bokanmeldelse. (Flere bokanmeldelser er på vei)

Tusen takk til alle som heier på mitt prosjekt og som har kjøpt debutromanen så langt!