Pizza, pils og pressa økonomi

Når økonomien strammer seg til, velger mange å holde igjen. I Malvik er det noen som gjør det motsatte – de bygger.

Du merker det kanskje ikke med én gang. Men det ligger der, som en uro i kroppen. Litt som dårlig magefølelse og strømregning på samme tid – noe du ikke helt får tak i, men som setter seg i skuldrene, i pusten, i det øyeblikket du åpner nettbanken.

Det er dyrtid. Og det er ikke bare et ord.

Du kjenner det på handlekurven som krymper og prislappene som vokser, på at renta har dobla seg og lønna ikke har det, på at strømmen fortsatt svir og drivstoffet biter. På at kaffen ute koster ti kroner mer enn i fjor og likevel føles som en investering i normalitet.

Og mens krona vakler og børsene danser i New York, mens Trump sender dollar og børser i bølger, står noen i Hommelvik og holder pusten. Ikke fordi de har lest aksjeanalyser. Men fordi de har åpna restaurant, endelig, etter to år med papirarbeid, venting og trass.

Bellini. Nå har de fått skjenkebevilling. Nå kan folk endelig få ei øl med maten. Det burde vært en notis i lokalavisa.

Det føles som en verdensnyhet. Fordi noen fortsatt tør. Fordi noen fortsatt tror på at det går an å skape noe – selv når alle kurver peker nedover.

På Vikhammer står det en familie i oppvasken på Indian Tandoori og prøver å holde liv i restauranten, selv uten lønn. På Saksvik nekter Napolitana å sette opp prisene, selv om melet og tomatene koster mer enn før. Ikke fordi det lønner seg. Men fordi det føles rett. Fordi de tror på lojalitet. Fordi de håper at folk kommer tilbake.

Og i kommunens egen rapport står tallene svart på hvitt. 2,6 milliarder i gjeld. Renteutgifter som økte med nesten 20 millioner på ett år.

Startlån som ikke blir brukt, fordi boligene er for dyre, selv med finansieringsbeviset i lomma.

Alt dette henger sammen. Internasjonal uro og lokal usikkerhet, geopolitikk og grønnsaksdisk, svekka kronekurs og kaffen på hjørnet. Men det handler ikke bare om økonomi. Det handler om folk. De som klorer seg fast. De som tar risiko. De som bygger, ikke bare venter. De som nekter å gi opp, selv når det rasjonelle tilsier at de burde.

Noen ganger føles det som om alt styres langt borte fra – fra kontorer i Oslo, fra en børs i New York, fra en Twitter-konto i Florida. Som om ingenting vi gjør her betyr noe.

Men det er feil.

For noen ganger skjer det rett rundt hjørnet. Over en pizza. Med en pils i sola. På et bord noen har bygd, med penger de ikke hadde, i håp om at vi skal komme innom.

Og vi kan velge. Vi kan støtte. Og vi kan handle med både kortet og hjertet. Det er markedets egentlige styrke – valgfrihet som virker.

Malvikinger flest får gjort lite med styringsrenta, kronas fall eller en uforutsigbar amerikansk president. Men vi bestemmer fortsatt hvor vi skal legge igjen pengene våre, hva slags lokalsamfunn vi vil ha, og hvem vi heier på når det står på som verst.

Så la det være sagt, med klar stemme fra oss i Malviknytt:

Spis i Hommelvik, på Saksvik eller på Vikhammer. Eller andre steder i kommunen. Handle nært. Ta eierskap. Bygg det samfunnet du vil leve i.