Kommuneplanens samfunnsdel er det øverste styringsdokumentet for enhver kommune.
Samfunnsdelen til Malvik kommune, fra 2018, er en god plan å rettlede seg etter, fordi den er tydelig
og etterprøvbart i sine målsettinger. Planen har 8 overordnede mål og flere delmål:
- Under mål nr. 2 om å være en attraktiv kommune for næringsetablering og boligbygging, har
kommunen lagt til grunn at all boligutvikling i Malvik skal skje på en fremtidsrettet måte når
det gjelder bruk av natur- og energiressurser. - Under mål nr. 3 om at kommunen skal kunne velge å leve sunt, har kommunen lagt til grunn
at en skal sikre tilgang til sjø, strandsoner, utfartsområder og park/grøntanlegg. - Under mål nr. 7 om at kommunen skal være kjent for god miljøkvalitet og naturmangfold,
har kommunen lagt til grunn at en skal fokusere på bærekraftig utvikling med krav om
kunnskapsbasert forvaltning. Kommunen sier også at en skal gjøre innbyggere og besøkende
bevisst på de store natur- og friluftskvalitetene i Malvik.
Reguleringsplanen for Hommelvik stasjonsby peker også tilbake på flere av målene i samfunnsdelen,
men nevner ikke målet om bærekraftig utvikling med krav om kunnskapsbasert utvikling, eller at en
skal gjøre innbyggere og besøkende bevisst på de store natur- og friluftskvalitetene i Malvik. Det er
langt mer overraskende og skuffende at kommunen også ser ut til å glemme disse målene i sin
behandling av planforslaget.
I kommuneplanens arealdel, som direkte skal følge opp kommunens samfunnsdel, er det et eget
kapittel om den langsiktige arealdisponeringen i Malvik. Kommunen skriver at grunnlaget for
arealdisponeringen skal være en langsiktig tanke om bevaring av de framtidige natur- og
energiressursene, herunder nevnes også rekreasjonsområder. Videre skriver kommunen at med
utgangspunkt i allerede vedtatte reguleringsplaner, ligger det en boligreserve på ca. 2000 boenheter
i kommunen. Med bakgrunn i befolkningsprognosen frem til 2030 skriver kommunen at en allerede
har kapasitet til å håndtere en befolkningsøkning godt over befolkningsprognosene. Kommunen
konkluderer med at det derfor ikke er behov for å legge til rette for store nye utbyggingsfelt i denne
planperioden (frem til 2030). I lys av dette er det betimelig å spørre hvilken verdi vedtak og
langsiktige strategier har i Malvik kommune? På tvers av målsettingene i samfunnsdel og
kommuneplan ivrer en nå etter å vedta reduksjon av et sentrumsnært rekreasjonsområde for å
legge til rette for en boligutbygging som kommunen selv har slått fast at en ikke trenger?
Med bakgrunn i dette vil jeg gjerne også etterlyse et konkret og faglig begrunnet svar fra kommunen
på hvilke vurderinger som ligger bak at denne reguleringsplanen ikke faller inn under kriteriene etter
forskrift om konsekvensutredning. Så vidt jeg vet er det ikke gjennomført konsekvensutredning for
området i arealdel til kommuneplanen. I nåværende reguleringsplan for Moan og Sandfjæra er det
heller ikke gjennomført konsekvensutredning. I planforslaget som nå kommer er det lagt til rette for
28.000 m2 BRA ny bebyggelse, der boligbebyggelse utgjør ca. 21.000 m2 BRA av dette. Jeg har fått
litt planfaglig hjelp til dette, og kort oppsummert skal en da se til Forskrift om konsekvensutredning,
via § 8 og til vedlegg 2. I punkt 10 b) her går det frem at utviklingsprosjekter for by- og
tettstedsområder skal konsekvensutredes dersom de kan få vesentlige konsekvenser for miljø eller
samfunn. Bevisbyrden ligger på utbygger og kommunen å dokumentere at utbyggingen ikke vil få
slike vesentlige konsekvenser. I lys av det store engasjementet i lokalbefolkningen kan jeg vanskelig
forstå at kommunen kan argumentere på saklig vis at dette ikke vil få vesentlige konsekvenser, før
eventuelt etter at en konsekvensvurdering faktisk er gjennomført. Jeg viser igjen til kommunen sitt
mål i samfunnsdelen om en bærekraftig utvikling med krav om kunnskapsbasert forvaltning.
Så vil jeg gjerne fokusere litt på selve planforslaget slik det er presentert. Innledende i
planbeskrivelsen til reguleringsplanen står det «… Det er lagt vekt på gode gangforbindelser langs
sjøen og broforbindelsen over jernbanen, som også blir et barrierebrytende element mellom sjøsiden,
Hommelvik sentrum og Hommelvik stasjon…». I lys av dette vil jeg gjerne kommentere at dersom jeg
må velge mellom å fortsatt leve med den fysiske barrieren mellom sentrum og sjøsiden, eller å leve
med en ny barriere av høyblokker der jeg ikke lenger har visuell kontakt med fjorden og
landskapsrommet fra Hommelvik sentrum, er jeg ikke i tvil om at siste alternativ er det som vil
forringe min livskvalitet i størst grad.
I kapittelet om hensikt med reguleringsplanen står det «… bidra til å sikre en langsiktig og
bærekraftig utvikling i tråd med overordnede føringer om å planlegge for en mer kompakt
tettstedutvikling rundt kollektivknutepunkt. Det skal være et viktig steg i utviklingen av Hommelvik
som et attraktivt sentrumsområde, ta vare på badestranda, videreutvikle friområdet og Malvikstien
samt sikre tilgjengelighet og allmenhetens bruksrett…». Ordet bærekraft finner enn likevel ikke igjen
senere i planen, før en kommer til kap. 9.12 der det blir argumentert for at det blir sikret
boligbygging og uteområder av høy kvalitet, nært tilknyttet friområder. Altså argumenterer en for
bærekraft for de nye boligene, men for eksisterende bosatte i Hommelvik, som får redusert
kvaliteten av sine nåværende friområder tar en ikke hensyn til bærekraft. Reguleringsplanen
argumenter for bærekraft med å vise til de fysiske løsningene som den skal bidra til. Det blir på ingen
måte lagt vekt på den reduserte bærekraften i vårt lokalsamfunn gjennom forringelsen av de frilufts-
og landskapsverdiene, som vi har vært så heldige å få tilbake etter avsluttet industrivirksomhet.
Disse verdiene har vi sammen et ansvar for å forvalte i et langsiktig perspektiv.
Når jeg ser prosjektet fra utbygger sitt ståsted, kan jeg ikke forstå annet enn at han virkelig får skutt
gullfuglen gjennom å få hånd om dette arealet. En kan vel knapt noe sted i landet komme til på
tomteareal i sentrumsområde som har så lite kostnader knyttet til grunnarbeid og opparbeiding av
infrastruktur og i tillegg med en så flott lokalisering. Den lave inngangskostnaden gjør det derfor så
uforståelig at kommunen tillater at utbygger får bygge så store volum, som ikke gir noen reell verdi
tilbake til fellesskapet. Satt på spissen kunne en ha solgt eneboligtomter på dette arealet og likevel
sitte igjen med en god økonomisk gevinst. Poenget mitt er at et så godt økonomisk utgangspunkt må
benyttes til å planlegge en ny utvikling som gir positive ringvirkninger for hele Hommelvik, ikke som
prosjektet er presentert nå og forringer det eksisterende sentrum og friområde.
Fra et økonomisk perspektiv kan en også se videre til naboloven (granneloven). Store deler av
Hommelvik sentrum vil ufrivillig få forringet verdien av sin private eiendom når Hommelvik
stasjonsby fjerner den visuelle forbindelsen til fjorden og landskapsrommet mot nord. En godkjent
reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, tilsidesetter ikke det privatrettslige forholdet mellom
utbygger og naboer. Dette betyr at et tiltak må være tillat etter begge lover for å kunne
gjennomføres lovlig. Paragraf § 2 i naboloven sier at: «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som
urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom». Uturvande betyr unødvendig
og naboloven legger til grunn at for at skaden eller ulempen skal klassifiseres som unødig, er dette
betinget av hvorvidt utbygger har iverksatt tiltak for å begrense virkningene eller burde handlet
annerledes. I denne vurderingen skal det også legges til grunn om begrensing av virkningene er
økonomisk gjennomførbart.
Jus og lovtekster vil nok være tung lektyre for de fleste, men med utgangspunkt i den relativt lave
inngangskostnaden som utbygger har for dette området, kan det bli en interessant juridisk
problemstilling om hvorfor ikke utbyggingen for Hommelvik stasjonsby skal kunne være økonomisk
forsvarlig å gjennomføre i en langt mindre skala. I så tilfelle vil de store bygningsvolumene som nå er
planlagt for Hommelvik stasjonsby være å regne som unødvendige. Med tanke på hvor mange
eiendommer i Hommelvik sentrum som blir forringet av en så stor utbygging, kan det bli et stort
felles initiativ å få økonomisk erstatning som følge av utbyggingen. Håpet må likevel fortsatt være at
galskapen i denne utbyggingen stoppes nå, at kommunen følger opp sine egne målsettinger og
strategier – og at lokalbefolkningen faktisk blir hørt.
Kjære Ordfører, politikere i Malvik og alle som har engasjert seg i Moandebatten. En eventuell
utbygging av Moan vil forandre Hommelvik for alltid. Derfor er det ingen skam å bruke tid og
ressurser på å se på konsekvensene av hva en sånn forandring gjør. La oss bygge framtiden sammen!
Ei framtid som bygger på kunnskap og historie, men også med respekt og i tråd med hva som er
viktig for enkeltpersoner og fellesskapet for oss som bor og lever her i Hommelvik nå. Slik vil
framtidens generasjoner kunne peke på klokskapen i hvordan samfunnet vårt ble utviklet .
Moansaken har allerede skapt dype skillelinjer og misnøye i lokalsamfunnet vårt, det er både
skremmende og vondt. Derfor avslutter jeg innlegget mitt med et dikt av Sindre Skeie som en
oppfordring til oss alle , og i særdeleshet til dere som har makt og myndighet til å fatte vedtak:
kom, medmenneskelighet,
senk deg ned over landet
som lysende snøfnugg en natt i november
kom, tillit,
smyg deg inn i alle kamre i forvaltningens hjerte
løft deg,
rettferd,
stig som et rop og en sang mot himmelen
stå opp igjen,
solidaritet,
det er som om du har sovet,
men nå er det tid for å komme tilbake
ja, hør,
alle dere som er venner av Mennesket:
uten dere ligner novemberlandet
en maskin uten øyne eller ører,
uten hender eller hjerte,
men dere lar Mennesket finnes,
med dere kan Mennesket leve,
så kom,
våre lysende venner,
gjør oss til mennesker,
kom!
Hommelvik 23. november
Bjørg J. Eigard
