Trøndelag Teaters oppsetting av Amadeus er full av deilig opprocka wienerklassisisme og nydelig 70-tallsestetikk, gode rolleprestasjoner og et budskap vi alle bør tenke over. Dette er historien om Mozart, en av vår tids mest kjente og spilte komponister. Dette er historien om Salieri, han som følte fortrengt og truet av den unge mannens briljans og hva mennesket kan få seg til å gjøre når sjalusien fortrenger fornuften.
Mange husker nok historien fra filmen med samme navn fra 1984, som igjen er basert på et teaterstykke skrevet av Peter Shafer og urfremført i 1979. Mads Bones har gjort sin vri på en moderne klassiker, og har tilligemed fritt gjendiktet flere av sangtekstene til engelsk fritt etter de eksisterende librettoer. Det gir tekstmaterialet et nytt lag og er et godt grep for å ta oss til vårt nære 70-tall heller enn det mer fjerne 1700-tall.
Stykket er flyttet fra 1700-tallets stive aristokratiske livsstil til et innspillingsstudio på 1970-tallet. Det er lett å se sammenhengen – knivingen internt i et keiserlig hoff kan nok lett overføres til den knivingen vi kan finne i dagens musikkbransje. Katja Ebels scenografi og Christina Loverys kostymer er utsøkt utført og til undertegnedes store forlystelse. Det er ekstravagant, det er glitter og gull og det er 70-tallsfarger. What’s not to love? (fortsetter under bildet)
I et spektrum av gode rolleprestasjoner må Øyvind Brandtzæg trekkes fram spesielt. Dette er hans triumfrolle. Det er en maktdemonstrasjon å portrettere Salieris nedadgående spiral inn i full sjalusi og konspirasjon for å få vidunderbarnet Mozart til å gå til grunne. Det er et innblikk i et menneskets moralske fall fra gudfryktig god middelmådighet til når sjalusien tar overhånd – mesterlig utført av rutinerte og erfarne Brandtzæg. Dette er antagonistens historie. Natalie Bjerke Roland er også god som leken ung Constanze, Emil Olafsson portretter en smågal, veldig livlig Mozart, mens Ingrid Bergstrøm virkelig får vist fram det som bor i henne vokalt.
Det er også en del komiske biroller vi ikke kan forbigå. Mest å trekke fram er kanskje den slappe, småstive keiser Josef II i Jo Saberniaks skikkelse. Her er det sløy stemning all the way. I tillegg må også keiserens entourage i grev Rosenberg (Tor Ivar Hagen) og grev von Strack (Emma Caroline Deichmann) trekkes fram som to som sto for, for undertegnede, kveldens morsomste kontrasterende personligheter.
Nå skal det sies at det for undertegnedes smak blir litt for mye tiss, bæsj, promp i forestillingen. I tillegg får det kroppslige fokus ganske mye plass. Nå kan det forsvares med 70-tallets frie kjærlighet, men dette blir ikke entydig nok kommunisert og forstyrrer tidvis historien litt for mye. Det blir selvfølgelig smak og behag for hver enkelt publikummer, men det kan faktisk bli for mye av det gode også.
Hva kan så Amadeus fortelle oss om oss selv som mennesker? Jeg velger å gå utifra et av Salieris avsluttende sitat: Hvor lavt kan et menneske egentlig synke? Når sjalusien og misunnelsen tar overhånd, blir den en destruktiv kraft som spiser oss opp innenfra og til slutt kontrollerer hele vårt liv. Når sjalusien kontrollerer oss – blir vi da selv de monstrene vi hele livet har kjempet mot å bli i vår gudfryktige godhet? Slik undertegnede ser det kan det tolkes således: Når misunnelsen styrer, kan selv det beste menneske bli til et monster som ikke evner skille på fornuft og galskap. Amadeus er kjent og vakker musikk, en drivende historie, gode rolleprestasjoner, nydelig scenografi, humor og alvor i skjønn forening. Kom deg i teateret!
Jo Arne Fosmo
