«TATTATETU» – endelig revy (+)

Lørdag kveld var det klart for premiere på Hommelvikrevyen i Bruket kulturhus. Revygruppa som ikke har stått på scenen på tre år kunne endelig slippe seg løs foran et premiereklart publikum i et nesten fullsatt kulturhus.

For undertegnede er det utfordrende å skulle anmelde forestillingen da jeg selv har spilt revy med flere av aktørene og er i slekt og familie med mange i ensemblet på scenen. Dette til tross har jeg veldig lite med Hommelvikrevyen å gjøre og anser meg som habil med integriteten i behold, når jeg nå skal begi meg ut på en revyfaglig skildring av lørdagens revy.

Tattatetu

Selve revynavnet er hentet fra den trønderske ordboka og betyr noe i retning av at noe gammelt har fått nytt liv, altså tatt til tue (vaskeklut) for de ikke innvidde.

Revyen bød på 21 nummer, de fleste av de var viser med aktuelt innhold. Med et ni manns stort orkester bak de elleve skuespillerne var det forventet og fornuftig. (fortsetter under bildet)

Etter åpningssangen fikk vi en fornøyelig og aktuell vise, om «Makta rår» hvor det harseleres med ulike stortingspolitikere som har tolket de mange reglene for bo og reisestøtte på sine egne måter.

Kristin Nybrodahl lot frustrasjonen og irritasjonen strømme i visa «Sånn e’ livet», hvor hun som engasjert innbygger nært anleggsarbeidet til Nye Veier, ikke følte seg tatt på alvor av utbyggeren.

Et av kveldens høydepunkter kom i nummeret «Den som fører ordet» hvor en fortvilet reporter forsøker å intervjue ordføreren, men en viss varaordfører vil også være med i samtalen. Nummeret må tåle poengtrekk for manglende sluttpoeng.  

Å harselere med kommunen er alltid en suksessfaktor. Denne gangen var det vaktmestrene som fikk passet sitt påskrevet. Etter en nøye tidsstudie viste det seg at de kun har 23 minutter arbeidstid i løpet av en dag. Da er det viktig og være effektiv. (fortsetter under bildet)

I det siste nummeret før pausen var det den lokale butikken HiFi-life som fikk oppmerksomhet. Hva som var poenget, er usikkert, men det var godt koreografert med fine scenedetaljer. Visa får stå som eksempel på ett av flere «buljongnummer» det fort blir i en lokalrevy. Buljongnummer betyr at det er noe for enhver smak, men at ikke alt treffer like godt hos alle.  (fortsetter under bildet)

Gjennomgående for begge aktene var det høye tempoet i sceneskiftene, den enkle scenografien og velfungerende og tilstedeværende koreografien. Vel verdt sin del av billettpengene.

Stigning i programmet

De nye klutene i Hommelvikrevyen har ikke tatt alt te’ tu. Andre avdeling startet med en dansebandparodi i nummeret om «Reidun og Jon».

For oss som husker vennskapskommunesamarbeidet med Ånge i Sverige og etter hvert Orrovais i Finland blir visa «Besök från Öster», med som ett av høydepunktene. Selv om det kanskje er ti år for sent og det gode vennskapet mer eller mindre avviklet, var Tore Hammer og Pål André Weisethaune enestående i nummeret. En revyvise med gode poeng fremført med god diksjon som ga teksten og poengene den plass de fortjente.

Når teppet gikk opp for «TrøaTv» fikk vi en lokal parodi på fenomenet TrønderTV. Beholdningen i det til tider private nummeret, var det Pensjonistteaterets musikal som inneholdt flere gode lokalrevypoenger. Poenger som muligens ikke hadde stått seg i egne nummer, men som det var greit å samle i et nummer av denne typen.

Trond Sivertsen og Torstein Fosmo var fornøyelige i «Ei skarve fjære» hvor debatten om utbygging av sjøkanten i Hommelvik var tema. Teksten fra Rakel Sivertsen var nok en av kveldens beste. (fortsetter under bildet)

I visa «Tøft klima» fikk vi en god gammeldags revyvise, framført med pondus, engasjemnt og overbevisning. At det skulle være prisen på impregnerte terrassebord som fikk oss til å forstå alvoret med klimakrisa, blir faktisk logisk i Torstein Fosmos tekst og melodi.

(I ettertid har jeg fått høre at visa ikke var skrevet til denne forestillingen, noe som selvsagt trekker litt ned. Det er fornusftig å bruke det som fungerer)

Fornøyelig til stede

En nesten fullsatt sal kvitterte med velfortjent og stående applaus etter finalen. Da hadde vi fått servert lokalrevy i over to timer.

De yngste aktørene ble for meg den aller største og positive beholdningen under lørdagens revy. De gjorde alle en svært god figur, tydelige, talentfulle og dedikerte. De fikk også mye plass og mange oppgaver på scenen. De fortjener og de håndterer nok utfordringer som er enda større i framtida.

Oppsummert

Oppsummert har «Tattatetu» blitt en Hommelvikrevy som underholder, men som har litt mer å gå på. Alt i alt er det vel gjennomført.

Hommelvikrevyen «Tattatetu» fremføres i Bruket kulturhus tirsdag 8., torsdag 10. og fredag 11.februar.

Bildegalleri (Klikk på bildet for større versjon)