For noen år siden hadde vi gående ei elgku somstadig dukket opp rundt husene. Hun var aldri redd oss som hørte til gården, men holdt ærbødig avstand.
Plutselig en dag, tidlig i juni, dukket hun opp med to kalver. For meg er dette sommerens vakreste eventyr – når elgmødre er trygge nok på å ta med sine små på beiting.
Denne elgkua med sine to kalver ble for oss veldig spesiell. Hun var stadig innom og viste fram de to hun tydeligvis hadde stor omsorg for, men lot oss stadig komme nærmere og nærmere.
En tidlig høstmorgen i september – før elgjakta – kom jeg søvndrukken ned fra loftet og tenkte jeg skulle la naturen gå sin gang på plena. Da jeg åpner veranda-døra og går ut ser jeg at plena er opptatt av elgkua og kalvene hennes. Jeg trekker meg tilbake, henter fotoapparat og går ut igjen på plena og nærmer meg dyrene.
Så skjer følgende: Kalvene blir veldig urolige – de ser opp mot mora og lurer på om de skal løpe unna dette forferdelige vesenet som kommer mot dem.Kua har hele tida fulgt mine bevegelser og gir tydeligvis beskjed til kalvene at dette menneske kun iført T-skjorte er ingenting å bry seg om. Så kalvene fortsetter å beite – mens mamma følger med!
Denne elgkua og kalvene hadde vi på gården hele høsten. Ei lita uke før elgjakta kom det en okse og gjorde sine hoser grønne. Han kurtiserte og gjorde seg til, men til ingen nytte. Kua sparket og slo med klauvene og frieren måtte dra til skogs. Det samme skjedde neste dag – elgoksen kom og gjorde seg til for kua – han fikk fyk og klauver – og forsvant. Denne frieren hadde ikke tenkt å gi seg – han stilte opp tredje dag – gjorde seg til for kua og jaggu ble hun med til skogs med kalvene på slep.
Siden har jeg ikke sett henne – tror jeg.
