Champignon smaker ingenting!

Av: Helle Garberg Rånes
Helle Garberg Rånes

Innlegg av Helle Garberg Rånes: Uka før skolestart ble jeg invitert til flere av skolene i kommunen, og sammen med engasjerte lærerne har jeg reflektert omkring trygghet og trivsel på skolen, og hvordan vi best skal legge til rette for et trygt og godt læringsmiljø. Jeg sa noe om skolens plikter i henhold til loven, dokumentasjon av arbeid, tips for kommunikasjon med elever og foreldre med mer, men det viktigste i presentasjonen min var et bilde med teksten «Champignon smaker ingenting!»

Jeg liker ikke champignon. Jeg har aldri likt det. Jeg syns faktisk champignon kan ødelegge enhver matopplevelse, enten den puttes i en saus, en gryte eller en pai. Verst er den hermetiserte varianten. Grøss! Jeg plukker derfor ut hver minste bit av det dersom jeg får det servert. Akkurat det irriterer min bedre halvdel. Han liker champignon. Han har gjennom snart 18 års samliv forsøkt å overbevise meg om at champignon ikke smaker noen verdens ting. Han kan ikke fatte og begripe at jeg finner det nødvendig å plukke det ut av retten. Jeg må da bare kunne tygge og svelge det, for det smaker jo ingenting. Det sier altså han som liker champignon.

Det at han liker champignon har ikke endret min oppfatning over hodet. I 18 år har han altså forsøkt samme strategi for å endre min opplevelse. En strategi bestående av total mangel på anerkjennelse og fullstendig tro på egen overbevisningsevne. Strategien har også vært ledsaget av tydelig kroppsspråk – lett himling med øynene, risting på hodet, sukking og latter.

Hva har så dette med læringsmiljø å gjøre, spør du? Jeg bruker dette eksempelet for å tydeliggjøre viktigheten av å anerkjenne og respektere en opplevelse, uavhengig av om du deler eller forstår den.

Opplæringsloven er klar – skolene skal ha nulltoleranse for mobbing og krenkelser, og man er forpliktet til å ta utgangspunkt i elevens subjektive opplevelse. Det betyr ikke at man behøver å være enig i det eleven uttrykker, men man er forpliktet til å ta det på alvor og respektere at det er slik eleven opplever det. Man kan ikke endre noens følelser gjennom å finne gode argumenter for at man skulle følt det annerledes. Det eneste man oppnår ved en slik framgangsmåte er å påføre skam, og å sørge for at du ikke blir den utvalgte å betro seg til neste gang eleven opplever noe vondt.

Når et barn eller en ungdom kommer til deg med noe som er vondt, ber hen deg ikke om å ta stilling til om smerten er riktig. Du kan heller ikke fjerne smerten over det som har vært. Du kan imidlertid ta imot den – «Jeg ser/hører at dette gjorde vondt for deg». Det vonde har allerede skjedd, og hvis vi skal kunne være til hjelp må vi vise at vi greier å ta imot historien, og sammen med eleven finne ut hva som skal til for å bearbeide den og legge til rette for at det ikke skal skje igjen.

Så har vi jo debatten om krenkbarhet. Hva med de elevene som opplever seg krenket av ting som vi med mer livserfaring tenker at de bør lære seg å tåle? Da må vi ha en god plan for å ruste dem til det, og den planen må inneholde noe annet enn overtalingsteknikk. Første skritt vil uansett være å anerkjenne gjeldende følelse hos eleven. Som Søren Kierkegaard sa «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.»

I dag skal jeg servere min mann en saftig biff – med stekt hviløkschampignon. For det vet jeg at han liker.