E6 – En prøvelse for lokaldemokratiet.

Innlegg fra Torkel Ystgaard: Endring av reguleringsplanen for E6, som vi håpa å være ferdig med etter det positive motorvei-vedtaket i 2016, har blitt et mareritt for Malvik. Kommunen blir beskyldt for flisespikkeri av NHO og for å sette egne interesser foran storsamfunnets, regionens og næringslivets ønske om å få utbyggingen realisert. Beboere langs veien er sjølsagt sterkt uenige i at deres interesser er flisespikkeri. Det er det jo heller ikke. Det handler om livskvalitet, livsmot og levebrød for mange. Følelsen av avmakt er reell, og kan ikke argumenteres mot.

Under normale omstendigheter ville de fleste av oss akseptertat sviende kompromisser må til for at viktig samfunnsmessig infrastruktur skal kunne bygges. Det som gjør denne saken unormal er at folk flest ikke forstår nødvendigheten av å løse et problem som vi ikke visste at vi hadde! Med de vedtatte doble tunell-løp og fire felt ville E6 blitt sikker og funksjonell i overskuelig framtid. Fartsgrense på 110, er det ingen trafikanter som har forlangt. Selv ikke ihuga motorveibilistervirker særlig opptatt av om farten blir 90 eller 110. De vil bare ha fire-felt nå, som rimelig er.

Om det er fornuft i det eller ikke så har regjering og Storting i praksis bestemt at det skal være fartsgrense 110 på motorveier der det er mulig. Det kan ikke kommunen overprøve. Signalene fra departementshold er klare på at de ikke kommer til å endre Nye Veiers mandat eller portefølje. Nå skal selskapet få anledning til uforstyrret å bevise at de kan bygge trafikksikre veier raskere og til en lavere kostnad en før. Det ertydelig at det ikke blir snakk om noen politisk inngripen i oppdraget og mandatet selskapet har fått. Det er forståelig nok. Om staten som oppdragsgiver hadde begynt å gripe inn i detaljer så ville Nye Veier som ide vært en død hest rundt neste sving. Det er det for øyeblikket ingen sentrale politikere som ønsker.

De siste ukene har det pågått samtaler mellom ledende malvikpolitikere og Nye Veier AS for å finne en løsning på floken. Det har ikke vært enkle samtaler. Kommunen vil tilfredsstille beboernes ønsker og Nye Veier vil tilfredsstille mandatet sitt, og i mandatet er det lite slingringsmonn. Om kommunens krav kan tilfredsstilles blir et spørsmål om kostnad og nytte sett fra veibyggernes synsvinkel. Tunell i Svartløftberget er uaktuelt sier Nye Veiers sjef. Han kan ikke forsvare å bruke 300 millioner kroner på noe han mener gir en dårligere løsning, blant annet sikkerhetsmessig. Det de tilbyr i stedet er å gjøre dagsoneløsningen mere forsonlig medekstraordinære støydempingstiltak, ut over de formelle kravene, og dessuten tiltak som på forskjellige måter vil forbedre det visuelle inntrykket av fyllinga. For at kommunen skal ha avgjørende innflytelse på dette tilbyr de å underlegge naturinngrep og utforming rundt elva Homla en egen kommunal byggesaksbehandling.

På Leistad, som er det andre stridsområdet, mener Nye Veier gjennom ulike tiltak å ha redusert det økte permanente jordbeslaget som 110-planen krever fra 20 dekar til 8 dekar. De sier at om deler av den fjerde kjørebanen i tillegg legges på sørsiden vil det koste 75 millioner kr ekstra og gi større utfordringer med trafikkavvikling i byggeperioden. Til gjengjeld vil det redusere jordbeslaget med 4 dekar. Dette mener Nye Veier er for liten gevinst til å ta en så stor kostnad. De foreslår heller å etablere et nydyrkingsfond på fem til 10 millioner kr for å kompensere for dette. 

Det er altså oppnådd forbedringer i løpet av samtalene, men politikerne hadde sjølsagt håpet på betydelig mer. Det spørs om ikke tida likevel er inne til å lukte på den lett marinertekamelen som Nye Veier presenterer. Alternativet som forespeiles, statlig reguleringsplanprosess, vil med dagens regler gjøre kommunen til en maktesløs høringsinstans. Det er ingen ting som tyder på at veilinja dermed skulle endres til Malviks fordel. Tunell-løsning i Hommelvik vil fortsatt være like uaktuelt, og matjordbeslaget i Malvik kan fort bli vurdert som rimelig, sammenligna med andre E6-prosjekter, for eksempel i nordfylket. Slike ting fortoner seg fort forskjellignår de betraktes på avstand med følelseskalde øyne. Det er heller ikke sikkert at de som da skal vurdere kostnad og nyttelegger like mye vekt på at E6, tross navnet, også er en viktig lokalvei. Om kryss blir fjerna, for å bedre samfunnsregnskapet, så vil vi få mer trafikk på lokalveinettet og økt behov for trafikksikkerhetstiltak og sykkelveier langs disse veiene. Det blir det også støy av, og når jordvern blir stiltopp mot trafikksikkerhet på disse veiene taper matjorda fort der også.

Til sist er det nok ingen tom trussel når Nye Veiers sjef sier atprosjektet vil falle ned på prioriteringslista om de ikke får godkjent en plan som er i tråd med mandatet. Utsettelse er det svært få malvikinger som ønsker. Det er irriterende nok med ubeleilige omkjøringer når tunellene av en eller annen grunn er stengt. Men verre er det at trafikksikkerheten langt fra er god nok for økt trafikk, verken på E6 eller Fv950. Et kommunestyre som avviser en viktig reguleringsplan, uten solide og allment aksepterte faglige argumenter, vil uvegerlig pådra seg det moralske ansvaret for ulykker som skjer så lenge utsettelsen varer. Det gir ikke mening å skylde på Nye Veier AS etter som det er utenfor deres makt å endre oppdraget sitt. Dermed er det kun Staten igjen å skylde på. Staten aksepterer sjølsagt ikke noe som helst moralsk ansvar for beslutninger som de mener det lokalpolitiske nivået fatter. Likevel børstorting og regjering snarest spørre seg sjøl om det virkelig er slik de vil ha det? Er det rett at et statsselskap med bundet mandat i praksis avgjør om innbyggerne langs veien har et rimelig krav på å bli hørt, når de ber om tilpasninger, eller om veien skal bygges nå eller om åtte år?

Slik saken står synes det som at den beste beslutningen er å ta med seg de siste forbedringene og godkjenne Nye Veiers 110-plan, sjøl om det smerter. Å overlate til Nye Veier AS å avgjøre om veien skal bygges nå eller om åtte år er for risikabelt både for Malvik og Trøndelag. Kommunestyret må finne en løsning slik at veibyggingen ikke utsettes ytterligere.Noe annet vil svekke velgernes tillit til det lokale folkestyrets beslutningsevne og dessuten gi vann på mølla til de som ønsker å sentralisere makt i slike saker.

Torkel Ystgaard

Saksvik