Rausheten som kom for seint

Av: Helle Garberg Rånes, Mobbeombud i Malvik kommune

Innlegg av Helle Garberg Rånes: Rausheten som kom for seint.

Det hviler en sorg over landet vårt. Første juledag sitter jeg og spiser rester av julemat da det tikker inn et nyhetsvarsel på telefonen min. «Ari Behn er død.»

Jeg reagerer med vantro, klikker meg inn på Adresseavisen.no. Familien er åpen om at han har tatt sitt eget liv. Jeg kjenner at det er brutalt å forholde seg til. Tre barn har mistet pappa’n sin, og et pressekorps og en nasjon vil gi dette full oppmerksomhet i lang tid. Ære være familien og Kongehuset for den åpenhet de makter å vise. Måtte pressen og vi som har tilgang på kommentarfelt og sosiale medier vise dem og Ari respekt.

Jeg kjente ikke Ari Behn. Jeg har heller ikke lest alt som tidligere er skrevet om ham i norske medier, men jeg har lest nok til å ha en opplevelse av at han langt fra utelukkende har blitt omtalt positivt. Det har blitt tegnet et bilde av et menneske som var såpass «annerledes» at ikke alle kunne tåle ham. Et menneske som tok mye plass, som brukte store ord – ord mange av oss mente ble «for mye». Jeg følger derfor spent, nesten bekymret med på hvordan han nå vil bli omtalt i timene etter hans død.

Overskriftene og tekstene som preger media det første døgneter imidlertid utelukkende positive. Ikke bare er de positive, de tegner et bilde av et menneske som var usedvanlig godt, vennlig, interessert, omtenksomt, varmt og begavet. Fargerik– nå utelukkende med positivt fortegn.

Den rausheten som råder i media og hos det norske folk i dag skulle jeg ønske at Ari fikk oppleve. Fri for frykt og fordømmelse av det som er ukjent og fremmed. Fri for trang til å latterliggjøre det fargerike. Fri for krav om å passe inn i en form laget av andre.

Som mobbeombud i Malvik kommune har jeg kontakt med mennesker som kjenner på utenforskap. Det gikk ikke mange minutter fra nyheten om Aris død ble kunngjort, til det tikket inn ei melding til meg fra en som har opplevd mobbing. «Ari ble også mobbet» kunne han fortelle meg. Vi utvekslet noen meldinger utover kvelden, og avslutningsvis skriver han «Takker veldig for at jeg kan skrive til deg. Du hjelper meg. Nå trenger jeg ikke å pepre vennene mine så mye.»

Hva skal til for at vi skal kjenne oss trygge på at vi kan snakke med vennene våre om det mørke i livet? Hvordan kan vi vise hverandre at vi også tåler hverandres vonde tanker, dysterhet, angst, redsel og særegenhet?

Jeg ønsker at vi skal hylle alle fargeklatter og grå mus – de som er A4, og de som er mer særegne, de lette og de tunge. La oss sammen skape rom for alle, og ikke vente med hyllesten til de ikke kan kjenne den.

Helle Garberg Rånes

Mobbeombud