Forlystelig forviklingskomikk til folket

Isak Holmen Sørensen (Claudio), Kai Remlov (Don Pedro) og Hildegunn Eggen (Leonato). Foran: Kenneth Homstad (Benedikt) Foto: Bengt Wanselius

Trøndelag teaters versjon av Shakespeare-komedien «Stor ståhei for ingenting» er et morsomt, tankevekkende, utfordrende og underholdende stykke teater. Teateret spiller på mange strenger og lykkes godt med en annerledes oppsetning fylt med galskap, språklige finurligheter, abstrakt scenografi og enkeltsekvenser som grenser mot det absurde.

Det originale stykket, «Much ado about nothing», ble skrevet av William Shakespeare og utgitt i First folio på tidlig 1600-tall og er oversatt til norsk ved André Bjerke. I stykket møter vi fargerike karakterer som alle, i sann Shakespeare-ånd, har flere lag i sin personlighet og som ikke lar seg forstå ved første øyekast. I byen Messina kommer det bud om at prins Don Pedro av Aragon kommer etter et suksessfylt slag, og i følget har han blant annet med grev Claudio og Benedikt, i tillegg til sin uekte bror Don Juan. Claudio er forelsket i Hero, datter av Leonato, guvernør av Messina. Don Pedro og Claudio planlegger å sjarmere Hero på Leonatos maskeball, mens Don Juan har en egen plan for å få ta hevn på sin eldre bror. Og slik begynner forviklingene. (fortsetter under bildet)

Kai Remlov (Don Pedro) vandret i foajeen Foto: Bengt Wanselius

Det hele begynner i teaterets foajé, der de ulike rollene en for en får presentere seg for et premierestemt publikum. Stykkets start er en god utløsning av den spenning blant publikummet i forkant – alle har fått beskjed om å vente i foajeen og ikke gå inn salen – hvorpå ryktene summer om hva som kommer til å skje. I foajéåpningen spiller teateret på alt som er: skuespillere på gangbroen, utenfor vinduene og i gardintrapper i hver sin ende. Det er en form for interaktivitet som tar publikummeren inn i stykket på en helt annen måte enn som passivt tilskuende i en stor teatersal. Videre blir vi til slutt tatt med på vandring inn bakveien til Hovedscenen, og alle får følelsen av å være del av et applaudert ensemble, før stykket til slutt fortsetter.

I Shakespeares tid må det kunne sies at kjønnsrollene var totalt annerledes enn i dag, i teateret var det for eksempel ikke kvinner, men menn, som spilte mannsrollene. Her snur Trøndelag teater fint på det ved å la kvinnene briljere i noen av de sterkeste mannsrollene, som Leonato og Don Juan. Dette passer også godt med stykkets tematikk, der kjønnsroller, kvinners sosiale rang står sentralt. Den provoserende måten kjønnsspørsmålet behandles på i stykket må forstås i den rennesansekonteksten stykket er skrevet i. De andre sentrale temaene, identitet, bedrag/selvbedrag og utroskap, gjennomsyrer stykket og gir en alvorlig bunn til den komiske og tilsynelatende absurd positive overflaten. For undertegnede aktualiseres disse temaene atter igjen i nåtidens diskusjoner om kroppspress, prestasjonspress, jakten på stadig flere likes og følelsen av at man ikke kan være seg selv.

Med enkle, men tydelige grep klarer regissør Runar Hodne, scenograf Serge von Arx og kostymedesigner Maria Gyllenhoff å skape scenebilder som treffer, som lever og som ikke minst åpner for tolkning på et dypere symbolsk nivå. Enkel, men virkningsfull scenografi virker å være et tegn i tiden og diskusjonen om hvorvidt det er en god eller dårlig utvikling skal vi ikke ta her. Uten å røpe for mye lar vi oss imponere av hvor mange ulike former, fasonger, uttrykk og symbolikk som lar seg komme til live gjennom noe så enkelt som papir. Vi kan eventuelt trekke fram at to og en halv time uten pause kanskje er litt i lengste laget når det er så mye å ta innover seg for publikum, men vi lar det stå til. Dette er godt teater! (fortsetter under bildet)

Mira Dyrnes Askelund (Margaret) og Andreas Tønnesland (Borachio) Foto: Bengt Wanselius

Castingen på Trøndelag teater er også god og treffende. Hildegunn Eggen som «Leonato» er priceless for å si det på ny norsk, eksentrisk, uttrykksfull og tar scenen hver gang hun entrer den, Ragne Grande i rollen som «Hero» er akkurat passe keitete, veteran Kai Remlov som «Don Pedro» tilfører en tyngde og en erfarenhet på scenen som samler de andre. Det er også verdt å nevne alltid energiske Mari Hauge Einbu som «Beatrice», like munnrapp og uttrykksfull som alltid; Isak Holmen Sørensen som «Claudio» er også sånn passe stakkarslig; og Kenneth Homstad som «Benedikt» som går godt i lag med sin minst like munnrappe og uttrykksterke motpart i Mari H. Einbu. I tillegg må vi presisere solide og gode rolleprestasjoner fra Ingrid Unnur Giæver som den sleipe skurken «Don Juan», Andreas Tønnesland («Borachio»), Mira Dyrnes Askelund («Margareth») og Mats Moe («Broder Frances»).

Stor ståhei for ingenting er et teaterstykke som treffer publikum på flere vis, ikke bare i humorsenteret, men også den delen av oss som får oss til å stoppe opp og tenke «Hva betyr dette?», «Hvorfor er det sånn?». Med sitt komiske utgangspunkt er dette et stykke som vi antar skulle være lett tilgjengelig for de aller fleste. Vi kan heller ikke hjelpe for at vi spør oss: Kunne dette vært noe for det blomstrende og solide revy- og teatermiljøet i Malvik?

Anmeldt av
Jo Arne Fosmo