Minneord etter Ingrid Aune

Av: Ole Herman Sveian og Carl-Jakob Midttun

Budskapet om Ingrid Aunes dødsfall kom som et knyttneveslag i magen på oss alle torsdag 1. august. Ingrid var på båttur sammen med sin kjære Eivind Olav natt til torsdag da ulykken skjedde. Sjokk og sorg preger oss, og tankene går spesielt til familiene og de aller nærmeste som i dag tar avskjed med sin umistelige Ingrid.

På rådhuset i Malvik kommune etterlater Ingrid seg et enormt tomrom. Hun var en avholdt og elsket ordfører, og alle vi som var så heldige å få jobbe med Ingrid har mistet en unik kollega.

Ingrid var ordfører for alle. «De viktigste innbyggerne i Malvik har ikke stemmerett», brukte hun å si. Ingrids engasjement for barn og unge var stort og ekte. Akkurat som hun var ekte. Tvers igjennom.

Ingrid Aune var en person som satte spor uansett hvem hun møtte på sin vei. Ingrid smilte som sola enten hun tok imot kong Harald på Midtsandtangen, brukte tid med barnehagebarn i livsglad lek, gikk på Galdhøpiggen med ungdommene i SommerMalvik eller satte seg ned med eldre og pleietrengende i sansehagen på helsetunet.

Ingrid var stolt av å være ordfører i Malvik. Hun brant for kommunen sin og brukte sin enorme arbeidskapasitet på ordførergjerningen, alltid med lokalsamfunnets beste for øyet. Det er bare noen uker siden hun satt solbrun på Storsand camping sammen med NRK Reiseradioen og humret over begrepet «Malvikrivieraen» som mediene elsket og hun selvsagt var arkitekten bak.

Ingrid fremsto stort sett alltid som trygg og selvsikker, godt forberedt og med en treffende replikk på lur. De som kjente henne godt vet selvsagt at dette ikke alltid var hele sannheten. Ingrid kunne være både sårbar og usikker, akkurat som ethvert helt menneske. Men hun var sjelden redd og aldri handlingslammet. Og når hun satte seg mål, lot hun dem ikke av syne.

Ingrid stilte store krav til seg selv, og til omgivelsene. Hun kviet seg aldri for å stille spørsmål som andre ikke turte å stille. «Vent litt, dette må jeg høre en gang til, for dette må jeg forstå», kunne hun si mens hun fisket opp et papirark fra veska for å ta notater.

Ingrid var en ung, men erfaren politiker. Hennes kontaktnett av venner og kolleger, kjente og kjære kan bare beskrives som formidabelt. Og relasjonene gikk på tvers av partilinjer og generasjonskløfter. Hun var avholdt av folk i alle politiske leire, i alle aldre og fra alle kanter av landet. Hun var en nettverksbygger og sine venners venn.

Som ordfører og folkevalgt var Ingrid nytenkende og kreativ, kunnskapsrik og utålmodig. Og hun fikk ting gjort. Derfor er det vemodig og trist å tenke på alt hun ikke fikk gjort. For Ingrid hadde så mye foran seg. Så mye ugjort. Ikke bare som ordfører i Malvik. Hennes engasjement og politiske glød favnet om så vel lokale saker som nasjonale spørsmål og internasjonal storpolitikk. Sjelden har uttrykket «ingen sak for liten, ingen sak for stor» passet bedre om en person.

Det føles vondt og uvirkelig at vi aldri mer skal få høre hennes trillende latter i gangene på rådhuset. Der hun ofte dukket opp både sent og tidlig, gjerne lett hastende forbi, med en mobiltelefon i hånda og håndveska over skuldra – der en bunke papirer gjerne stakk opp. Alltid på vei. Alltid med et mål. Men sjelden uten tid til å stoppe opp og spørre oss andre om hvordan vi hadde det.

Det kunne vært sagt og skrevet så uendelig mye mer om Ingrids politiske virke. Om hennes arbeidskapasitet, at fremtiden lå for hennes føtter og det meningsløse i at et ungt menneske med så mye ugjort blir revet bort så brått. Men det er ikke først og fremst arbeidskapasiteten vi savner og sørger over. Det er kollegaen og mennesket Ingrid Aune vi savner så inderlig.

«Framtida er mulig, hver dag.», sa Ingrid gjerne i sine taler og presentasjoner, enten hun snakket om demokratiopplæring, arbeid mot ufrivillig deltid eller høye ambisjoner på vegne av Malvik kommune. Og framtida er mulig, selv om det er hjerteskjærende at Ingrid ikke skal være med oss inn i den.

Vi lyser fred over Ingrid Aunes gode, gode minne.

Ole Herman Sveian
Fungerende ordfører 

Carl-Jakob Midttun
Rådmann