Gir opp – bytter skole

Rie Aagaard (14) fra Hommelvik, som i fjor tok et kraftig oppgjør med mobbere via sin egen blogg, kan nå fortelle at hun bytter skole på grunn av skolemiljøet i Hommelvik.

Rie kan i bloggen sin fortelle om en skolehverdag bestående av gjentatte mobbeepisoder både på og utenfor skolen.

Hun mener at Hommelvik ungdomsskole er dårlig innenfor temaet mobbing og at hun opplever det som om at mobbing tolereres ved skolen.

Les også: Folk stirrer og peker

Med Rie sin tillatelse gjengir vi her deler av blogginnlegget hennes:

Nå tenke jeg å si litt om hvordan hele skoleåret her har vært for meg. Som jeg har sagt tidligere har det ikke vært lett.

Jeg startet skoleåret med å komme tilbake og glede meg til skolen. Det gikk greit på skolen litt i starten, men så ble det bare værre og værre jo nærmere vinteren kom. Etter hvert satt jeg bare for meg selv i gangen.

Til å starte med så gikk jeg ut i gangen fordi jeg ikke forsto noe av det lærerene sa, og ikke klarte å fokusere nok. Da følte jeg ofte på at jeg var for dum og at det ikke var noe vits for meg uansett å være der. Etter hvert ble det en vane det å sitte i gangen og etter det igjen klarte jeg ikke være inne i klasserommet.

Da utviklet det seg videre til angst.

I tillegg var jeg jo selvfølgelig i klassen det var mest elever. Det ble alt for mye for meg. Når vinteren kom fikk jeg enda mer angst og slet enda mer med det.

Etterhvert stakk jeg av fra skolen flere ganger daglig fordi jeg ikke greide å sitte i gangen på skolen mer. Ofte ble angsten så ille at jeg ble svimmel, og ofte så ille at jeg ville springe hjem, men jeg ble låst fast. Nesten som om jeg ble frosset fast i bakken. Jeg greide ikke røre meg selv om jeg prøvde så hardt jeg kunne.

Jeg gikk i hele juleferien og gruet meg til å gå tilbake på skolen. Når skolen begynte igjen slet jeg med å komme meg avgårde på skolen og det endte ofte med at jeg ikke kom før senere på dagen. Mamma og Pappa hadde snakket med BUP og skolen og sånt. Skolen sa de skulle fikse ting. De sa at ting ville bli bra før februar startet.

Jeg gikk rundt og ventet på februar, til at det endelig skulle bli bedre. Til at jeg endelig kanskje greide å holde ut skoledagene. Dagene gikk og alt skolen gjorde når februar kom var å fjerne de jeg hadde noen ganger i uka. De tok de vekk. Så da ble jo selvfølgelig alt værre. Da gav jeg så og si opp. Skolen sa de ikke hadde nok ressurser. De hadde bare nok til noen heldige. Så da måtte vel jeg bare ha det sånn som jeg hadde det på skolen. Jeg fikk ingen hjelp. Men prøver forventet de at jeg skulle ta. De forventet at jeg kunne ting som jeg aldri hadde lært. Det var noen få lærere som prøvde så godt de kunne å hjelpe meg. Men hva kan de gjøre liksom? Det er jo ikke de som bestemmer det. De må jo bare gjøre det de får beskjed om.

Etterhvert snakket pappa med fylkesmannen og fylkesmannen skulle ta kontakt med skolen. Da fikk jeg plutselig en lærer som skulle være med meg hele mandagen, og resten av dagene hadde jeg kanskje en lærer noen timer innimellom.

Jeg fikk et eget grupperom sånn at jeg ikke skulle sitte i gangen. Mandagene gikk jo greit, men resten av dagene var ikke så bra. Det var jo ikke så mye bedre. Jeg satt jo forstsatt mesteparten alene og stirret i veggen og slet med angst. Det grupperommet har jeg sittet på hver dag helt siden jeg fikk det. Har sittet der fra klokka 08:15 (hvis jeg klarte å tvinge meg selv til å greie å gå) til 13:40.

Jeg stakk av et par ganger daglig. Men når jeg kom hjem så sendte mamma og pappa meg tilbake til skolen. For jeg MÅ jo gå på skolen. Men ja. Ellers satt jeg på grupperommet hele dagen. I alle timene og alle friminuttene. For i friminuttene hadde jeg jo ikke akkurat noen å være med. Jeg greide jo ikke å snakke med noen. For jeg hadde så dårlig selvtillit etter å sittet alene på grupperommet og ikke visst hva jeg skal gjøre, imens de andre satt inne i klasserommet, eller hadde lærer, eller var med i smågruppe.

Jeg hadde ikke troa på meg selv i det heletatt. Jeg tenkte at det sikkert ikke er noen som vil være med meg uansett. Og de synes jo sikkert at jeg bare var dritrar og teit som bare stakk av fra skolen. Så derfor satt jeg bare på grupperommet alene. Når jeg greide å komme meg på skolen, begynte skolen med mål om å være inn i timene hele dagen. Skolen trodde jo jeg ikke gidda å være inn i timen til å starte med. Etterhvert gikk de ut ifra at jeg var sånn som tidligere elever som har hatt angst. Men jeg er jo ikke det. Alle er jo forskjellige. Og jeg har ADHD i tillegg. Jeg fikk jo ikke til å være inn i klasserommet. Men det skjønte ikke de. I tillegg til alt dette ble jeg jo mobbet. Jeg har jo blitt mobbet siden siste halvåret i 7.

På barneskolen gjorde de ikke en dritt med mobbinga. For der mente de at jeg var så sterk, så ta teltes det ikke som mobbing.

I 8. startet jeg jo så og si på skolen med at sosiallæreren kalte det for «uenigheter». Noen lærere skjønte det og så at jeg ble mobba på skolen, og prøvde å gjøre noe med det. 

Hommelvik ungdomsskole er skikkelig dårlig innenfor temaet «mobbing» og innenfor det å ha nulltoleranse for mobbing. Hommelvik ungdomsskole sier jo nesten at de tolererer mobbing. Heldigvis skifter jeg skole nå til høsten. 

Nå er jeg bare glad for at jeg så og si er ferdig på Hommelvik ungdomsskole. Jeg har bare en dag igjen. For jeg drar til London nå på mandag fordi legene vil snakke med meg før operasjonen, så jeg kommer tilbake til den siste dagen på skolen.

En dag igjen på denne skolen. Og det er en veldig god følelse å kjenne på at jeg ikke skal gå her til høsten igjen.

Rie A. Aagaard (14 år)

(Innlegget er forkortet. Red.)