Ny regissør, rock, høyt tempo og dyktige barn

152
Armfeldt midt i stormens øye, fanget mellom rasene soldater

Malviknytt har sett førpremieren av årets Elden, og at stykket har fått endringer er det ingen tvil om.

Stykket omhandler svenskenes angrep på Norge i 1718 for nøyaktig 300 år siden. Karl 12 regjerer Sverige og den store nordiske krigen har herjet siden år 1700. Sverige er en stormakt og om Karl 12 ønsker seg Norge så skal han få det.

Som Armfeldt sier i forestillingen, ingenting skal stoppe dem annet enn det umulige. Dette skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for Sveriges storhetstid. En krig, som på tross av nesten ingen faktiske krigshandlinger, ble et av Sveriges største nederlag. (Saken fortsetter etter bildet)

Armfeldt midt i stormens øye, fanget mellom rasene soldater

Ny regissør

Årets elden har en flunkende ny regissør bak spakene, Catrine Telle. Allerede i åpningen får publikum se at det er tydelige endringer i fokus. Tidligere år har stykket åpnet med dans og midtsommerfeiring, ikke i år. I år starter hele stykket, overraskende nok, ikke i Sverige i det hele tatt men på Røros. Dette fungerer overraskende fint. Det tydeliggjør krigens usikkerhet for lokalbefolkningen på Røros.

Vil krigen komme? Har bergverksdirektøren (Jon Bleiklie Devik) gjort det rette, når han har fortalt partisipantene at de er forberedt på Røros? Usikkerheten ligger tykt i luften.

Høyt tempo

I neste scene er vi i Vallbo og der er det midtsommerfeiring. Nytt av i år er at en enorm kjerre med et scenetablå av sommerskog dras inn på scenen. Her blir likevel maistangen et savn. Kjerrens innrammede scenebilde, i gnistrende sommerfarger, stjeler mye oppmerksomhet på en scene som ellers består av slagg. Dermed havner de andre aktørene helt i bakgrunnen. Her er det Kalle (Oskar Tørres Lindstad) og Ellen (Oda Isabella Smit Ødegaard) som er i fokus.

Dette gjør at vi ikke får noen innsikt i de andres sorg, vi får ikke høre andre som blir innkalt til krig. Kalle forteller at han har mottatt et brev. Tidligere år har ryttere kommer inn og innkallt alle stridsdyktige til krigstjeneste. Dette er nå kuttet, det er kun Kalle og Ellen fokuset er på.

Om dette skal fungere krever det at tilskueren virkelig kan tro på deres kjærlighet, å føle savnet og fortvilelsen. Her faller stykket en del igjennom. Ikke på grunn av skuespillerprestasjoner men på grunn av for høyt tempo. Fra vi først møter dem til Kalle forsvinner ut i strid går det så fort at man ikke rekker å bygge opp nok karakterhistorie. Her kunne man med stor fordel ha senket tempoet noen minutter. Bygget opp stemningen og gitt historien tid til å blomstre.

Senere i stykket når Kalle synger om hvor mye han savner sin Ellen gjøres noe av dette godt igjen. Samtidig med en syngende Kalle og Ellen kommer også et dansende Kalle og Ellen par inn (Gustav Frisvold Roth og Susanne Herfjord Feragen). Kalle drømmer seg tilbake til en sorgløs midtsommerdans. Likevel, noen få minutter til å bygge opp denne historien tydeligere helt fra starten hadde tjent stykket stort. Vognen med sommerskogen dukker også opp på nytt under Ellens sang, nå mye lengre opp på Slegghaugan. Der lyser den opp og tydeliggjør Kalles lengsel etter sin Ellen, som for ham står som en evig sommerdrøm. Her kommer vognen mer til sin rett som blikkfang.

Et knallhøyt tempo er i det hele tatt et stikkord for første akt. Her kunne tempoet vært satt ned noe, slik at man fikk litt bedre tid til å bli kjent med soldatene Kalle skal ut i krigen med. Håkan (Per Ivar Lundli), Niklas (Snorre Ryen Tøndel) og Pär Åke (Axel Aubert). Av og til er tempoet i sangene så raskt i første akt at det fremstår som playback. Enkelte ganger overdøver også musikken sangene. Men dette vil nok rette seg utover i forestilingsperioden og er snakk om finjusteringer. (Saken fortsetter etter bildet)

Takket være et eget vannsystem oppe i plankene står Håkan (Per Ivar Lundli) i regn samme hvor mye solen skinner på publikum

Begrenset bruk av sceneområdet

Handlingen i stykket foregår veldig langt til venstre i scenebildet sett fra tribunen. Av og til nesten ute av scenebildet. De andre platåene på slegghaugan benyttes også minimalt. Dette gjør at den enorme scenen elden har til rådighet for en stor del blir stående ubenyttet. Bortsett fra noen store inn og utganger, slaget og dødsmarsjen foregår alt til venstre på grunnplatået. I noen scener fungerer denne nærheten fint men det får oppsetningen til å virke veldig liten og mye mere puslete enn den kunne vært.

Når Armfeldt (Jo Bjørner Haugom) holder tale til soldatene før marsjen mot Norge foregår dette helt fremst på grunnplatået, nede blant soldatene, langt til venstre i bildet. Drillen og – Norge Norge nu kommer karolinerna! har vell heller aldri forgått nærmere publikum. Sitter man langt bak risikerer man å ikke se dem, de står så nærme første rad det er fysisk mulig å komme. Det virker nesten som Telle er redd for å benytte sceneområdet, selv grunnplanet, i hele sin bredde. Dette er synd. Det fører til at det i noen sammenhenger er vanskelig å finne ut hvem som snakker blant alle aktørene, alt foregår på et lite område til venstre i scenebildet. Det gjør også at karolinerhæren fremstår som veldig liten.

Rock og krutt

Forøvrig sitter sceneovergangene godt og sangene rocker det av så det dirrer i tribunen. Rørosbefolkningen skal her ha stor skryt for å ha innlevelse og godt kroppsspråk i sangene. Her har soldatene mer å gå på. Dette vil trolig bedre seg etter hvert i forestillingsperioden. Soldatleiren fremstår velig stille og rolig, mer i bakgrunnen i forhold til hovedrollene. Men det benyttes flere rekvisitter på scenen, det er mange telt og til og med klesvask blant soldatene. – Titta hvilket land, har nå blitt en virkelig jubelsang der scenebildet tas i bruk og aktørene er i fokus.

Stykket gir seg dessverre ikke tid til å dvele ved Kalles anger over drapet krigen etterhvert tvinger ham til å begå. Derimot er det ikke spart på kruttet når slaget tar til, her smeller det fra alle kanter og kruttrøyken ligger tett i lufta.

Mer spredt scenekamp og flere lik spredt utover hadde nok likevel kledd forestillingen godt og understreket krigens gru enda mer den korte stunden slaget varer. (Saken fortsetter etter bildet)

Vår gud er oss en veldig borg.

Vår gud er oss en veldig borg

En scene som virkelig gjør seg enestående flott er en av de yngre soldatguttenes solo, «Vår gud er oss en veldig borg». Sangen er nydelig fremført og setter virkelig stemningen for scenen og krigens gru. Den setter et sterkt preg på hele første akt som tilskueren virkelig bærer med seg også etter forestillingen. Den tydeliggjør også religionens sentrale plass i datidens samfunn. Det samme gjør presten som dukker opp ved flere anledninger gjennom hele stykket. Hans forsøk på å holde en preken etter budskapet om kongens død blir likevel bryskt avbrutt av De la Barre (Erik Wenberg Jacobsen). Sorgen har ingen plass i krig.

Andre akt brenner

Det er i andre akt at stykket virkelig tar fyr, helt fra begynnelsen. Aldri har vell åpningen på stykket vært mer rockete. Sangen – oppe ved Storwartz gruve, sitter som et skudd. Den har en giv og et tempo som er suveren. Soldatenes ankomst legger absolutt ikke en demper på dette, tvert imot. Når de kommer stormende inn fra andre platå er det et tempo over De la Barres sang som det aldri før har vært.

Aldri før har stykket formidlet så tydelig at det er en hærtaking vi er vitne til. Soldatene er kanskje litt frosne men de kommer inn i fult tempo og hærtar Røros. Dette gjør deres tilstedeværelse mer truende og fungerer glimrende. Det er ikke lenger en halvdød arme, tiggende om husrom som kommer inn, det er en hærstyrke. Tempoet i andre akt klarer å være høyt men samtidig formidle alt den skal.

Barns rolle i krig

Barna gjør en fabelaktig innsats i stykket. Deres forsiktige forsøk på å skremme Kalle og deres åpenbare redsel når han responderer ved å lekejage dem tydeliggjør hva krigen gjør med barn. De kan ikke lengre være sikre på hva som er lek og alvor. At Kalle siden får skamkjeft av Enkefru Hiort (Aina Sandnes Røste) tydeliggjør også Kalles hjelpeløshet. Han vil bare more barna og legge av seg krigens alvor en liten stund, men det nytter ikke. For sivilbefolkningen er han en fiende.

Når soldatene marsjerer ut etter å ha hærtatt Røros er det under ledelse av en kaptein (Eirik Holsæter) som forlanger kadaverdisiplin og skyhøyt tempo.  Da er det virkelig fantastisk å se barna springe like fremfor, ikke bare den svenske hæren, men kapteinen, å gjøre narr og etterligne marsjeringen deres. Her tydeliggjør stykket barns uskyld og lek som alt sammen står i fare for å bli ødelagt av krig. Man sitter også med en redsel for at kapteinen når som helst kan gripe tak i barna og straffe dem, vil han tåle en slik latterliggjøring av den svenske hær, om enn av barn?

Ikke bare fiender men medmennesker

Kjærlighetshistorien mellom Niklas og Kristine (Tiril Sophie Randen Ramberg) får den tiden til å utvikle seg som Kalle og Ellens historie også hadde behøvd. Dette gjør den uoppnåelige og håpløse kjærligheten mellom Niklas og Kristine til å ta og føle på. De er fanget midt i en krig, deres forhold er dømt til å mislykkes. Men avslutningen på det er endret fra i fjor.

Det at forholdet får tid til å utvikle seg gjør dødsmarsjen ekstra vond å se. Det gjør også bemerkningene til røroskvinnene når soldatene går. De frykter at soldatene kan gå til grunne så tynnkledde som de er. De får be til høyere makter, kanskje vil soldatene da komme trygt hjem håper de. For selv om de var fiender er det tydelig at ikke bare Kristines forelskelse men også nærheten til soldatene de har hatt i hus, har endret dem. De er ikke bare fiender, de er medmennesker. Når Pär Åke får med seg et ullplagg for å holde kulden ute tydeliggjøres dette.

Stykket tar seg også tid til å la rørosbefolkningen og soldater befinne seg på scenen samtidig ved flere anledninger.  Dette løfter stykket og gir et innblikk i møte mellom det sivile og militæret. Når en uskyldig polsdans mellom soldatene og kvinnene blir avbrutt av en rasende kaptein understrekes dette ytterligere.

Årets dødsmarsj har Telle valgt å starte ved at man går inn i kompani avdelinger. Tanken er god. Man skal vise de samlede avdelingene og hvordan de etterhvert ble spredt og gikk vill i uværet. Problemet er bare at det skaper unødvendig mye kø i bakkene opp slegghaugan. Men dødsmarsjen fungerer fint ellers og man ser virkelig hvordan soldatene sliter, helt opp til toppen av slegghaugan. Noen dør alene, noen dør sammen, noen faller plutselig om, andre kryper sakte frem før de faller om for bestandig. Når Ellen kommer inn ridende til hest og synger ut -For hvem gjer dom sina liv. Da sitter kulden i marg og ben på tilskuerne. (Saken fortsetter etter bildet)

Samekvinnen fungerer som en nøytral observatør til krigens galskap

Samekvinne og barn som observatører til krig

Om tempoet i første akt hadde blitt senket litt, hadde det gitt skuespillere og aktører mer tid til å skinne og formidle historien i stykket.

Stykket tar seg, heldigvis, likevel tid til å ha en utenforstående observatør tilstede gjennom hele forestillingen, i skikkelse av en samekvinne (Vanja Tørresdal) og to barn. Dette er et fint fortellergrep. Når kvinnen kommer til Røros og forsøker å si noe viktig til kvinnene der, på samisk, forstår ingen henne. Hun blir raskt jaget bort og hånet kun fordi hun er samisk. Dette setter også minoriteter og fordommer i fokus, noe som stykket skal ha all mulig ros og heder for.

Alt i alt absolutt verdt å se, flott musikk og høyt tempo, om enn litt for høyt.

Camilla Søberg Haugen

Anmeldelsen er basert på førpremieren 24.juli

Se flere bilder fra Elden her: