«Sluttspill» – Selve livet eller total galskap?

Foto: Ole Ekker

Lørdag 13. januar var det duket for nok en premiere ved Trøndelag Teater, og denne gangen var det klart for «Sluttspill» av Samuel Becketts.

Samuel Becketts regnes nok som en av de fremste innen det absurde teater, spesielt på 50- tallet.

Stykket «Sluttspill» er nok et bevis på dette, og er ofte omtalt som et hardcore modernistisk skuespill. Et skuespill som viser meningsløshet, håpløshet og tristhet skildret med både humor og absurditet.

En maktkamp utspiller seg mellom tjeneren Clov som ikke kan sitte, og herren Hamm som på sin side ikke kan stå.

Hamm er i tillegg blind, og er lenket til en en rullestol. Ikke hvilken som helst rullestol, men en ærverdig og litt forvokst Chesterfeeld-stol.

Herren Hamm mener at ingen har så stor lidelse som han, og mener det er slutt, det er i alle fall nesten slutt.

Eneste kontakt med omverden, er to små vindu. Vinduene er høyt oppe på veggen, og på hver sin side av rommet. Et med utsikt (eller innsikt) til jorden og det andre med utsikt til havet. Tjeneren Clov har til tider en utfordrende jobb med å formidle det han ser til sin blinde herre.

Mor Nell og Stamfar Nagg tilbringer sin alderdom i hver sin søppeldunk. Søppeldunkene oppleves som et uttrykk for livets eget forfall, og livets forfall fremstilles både som negativt og veldig så innholdsløst.

I løpet av de i overkant 100 minuttene «Sluttspill» spilles, får vi en reise inn i oppløste mennesker og hvordan de på sin egen måte forsøker å takle livet og tilværelsen.

Trond Peter Stamsø Munch gjør en meget god jobb i rollen som Hamm. Hamm har hatt de samme spørsmålene hele livet, og det har alltid vært de samme svarene.

Til tross for en litt svak stemme i begynnelsen, tok det seg opp og han leverte både den ene monologen og dialogen etter den andre.

Jon Lockert Rohde, fremstår trygg i rollen som tjeneren Clov. Tjeneren som ville forlate sin herre, men som ikke viste hvor han skulle dra.

Wenche Strømdahl og Hallbjørn Rønning gjør meget gode figurer som mor Nell og stamfar Negg. Både med sin ansiktsmimikk og i godt samspill seg imellom skaper de en spesiell dynamikk. Stykket har nok ikke tatt skade av å fått litt flere innspill fra det eldre paret i søppeldunkene.

Man kan få inntrykk av at disse fire, herren Hamm, tjeneren Clov, mor Nell og stamfar Negg er de siste overlevende i vår sivilisasjon og i denne verden.

Når herren Hamm blir konfrontert med slutten, gjenstår bare det en siste replikk, «Min tur – til å spille».

Stykket «Sluttspill» kan nok være litt tung å fordøye. Man bør muligens ikke forvente hverken en sammenhengende handling, eller lete etter en logikk.

Det skal være mulig å trekke paralleller til selve livet, men det er også fullt mulig å riste på hode og sitte igjen med følelsen av total galskap.