Jeg var uheldig som ble syk, jeg er heldig som ble frisk

0
Nettbanner extra malvik 400x700-2

Verden raste ikke sammen, men jeg husker jeg tenkte at dette blir tøft, forteller Heidi Blokkum, om kreftsykdommen som rammet henne for tre år siden.

Malviknytt avtaler en prat og en kopp kaffe med Heidi, som er født i 1969, og vokst opp i Solbakkan i Hommelvik. Vi tar praten på en benk rett nedenfor barndomshjemmet hennes, hvor hennes foreldre Rigmor og Bjarne fremdeles bor.

Kul i brystet

For nesten nøyaktig tre år siden oppdaget Heidi en kul i det høyre brystet.  Hun valgte å ikke fortelle om dette til andre enn til sin samboer igjennom 21 år, Roald og til arbeidslederen der hun jobber.

– Jeg hadde nok hatt det en stund, men jeg hadde fullt fokus på at vi hadde kjøpt nytt hus, skulle pusse opp og vi skulle selge huset vi hadde på Sveberg. Så tankene hadde ikke fokus på meg selv, de var alle andre plasser. Jeg valgte å ikke fortelle det til andre enn arbeidslederne min på jobb og til Roald, for jeg syntes ikke noe om å rope «ulv, ulv» hvis det ikke er noe, forteller en ærlig Heidi til Malviknytt og legger til at idet hun fikk satt seg ned og begynte å tenke, ble hun redd. Nå dør jeg, var tanken hun fikk og i ettertid vet hun at det er helt vanlig å få slike tanker, etter å ha fått en så alvorlig diagnose.

Mammografi og biopsi

Etter både mammografi og hele seks biopsiprøver i Bergen, fikk hun i september 2014 diagnosen brystkreft, da med spredning til lymfer av legene ved St. Olav Hospital. Den kvelden fortalte hun sin familie om den alvorlige diagnosen.

– Jeg tok seks biopsiprøver, og jeg husker undersøkelsen som vonde. Jeg skjønte virkelig alvoret når det var fem, leger som satt i rommet da jeg skulle få resultatet av prøvene. De kunne fortelle at de hadde funnet kreftceller, og det kunne se ut som kreften hadde spredd seg til lymfer, forteller Heidi.

– Jeg husker jeg spurte om jeg kunne bli frisk og at legene sa at det skulle de prøve å få til. Dette trodde jeg på og ikke minst valgte jeg og forholde meg til det. Samme kvelden dro jeg hjem til mamma og pappa for å fortelle hva jeg hadde vært igjennom og at jeg var syk. Pappa har gått igjennom kreft og var sikker på at dette går bra. Mamma var nok mer bekymret, som en mor skal være. Det skulle vært meg ikke deg, husker jeg hun sa.

– Verden raste ikke sammen, men jeg husker jeg tenkte at dette blir tøft og at jeg sa til meg selv at jeg er for ung til å dø, det er så mye jeg vil oppleve, forteller Heidi.

Bursdag og cellegift

16. september feiret Heidi 45 års dagen sin, og den 18. september fikk hun sin første cellegift. Hun hadde hørt at hun kunne bli dårlig av cellegift, men hadde nok ingen anelse om at det kunne bli såpass ille som det ble.

– Jeg hadde jo hørt at man kunne bli dårlig ved cellegift, og det ble jeg. De første fire kurene var ille. Etter kur nummer tre var det klart for flytting til Karlslystveien i Hommelvik. Heldigvis hadde vi fantastisk god hjelp av både kolleger, venner og familie. Jeg trengte bare å peke hvor kassene skulle stå, forteller Heidi.

Drog av hår

Datteren til Heidi hadde fått en tur til London i konfirmasjonsgave, og turen var planlagt før diagnosen var stilt. Så i oktober så reiste familien til London, og turen var avklart og tilrettelagt i forhold til både behandlinger og leger.

– Turen til London husker jeg godt. På Heathrow falt håret av og ¨jeg sto faktisk på toalettet og rev av håret. Jeg visste jo at dette kom til å skje, så jeg hadde med meg både lue og skaut, sier Heidi.

– De siste fire kurene slapp jeg heldigvis kvalme, men fikk dessverre andre bivirkninger, som blant annet utslett. Den siste cellegiftkuren fikk jeg den 17. februar i 2015 og i mars 2015 fjernet jeg 15 lymfekjertler og opererte bort det høyre brystet mitt, sier Heidi.

Hell i uhell

Etter operasjonen har Heidi fått 25 strålebehandlinger. Strålebehandlingen ble gjort hver eneste ukedag, i sammenhengende 25 dager.

– Det var hell i uhell at det var på høyre side, for da slapp jeg å ta stråling gjennom hjertet mitt. I Juli 2015 fikk jeg min siste strålebehandling, og jeg var tilbake på jobb i september. Da savnet jeg jobben min, de gode kollegene mine ved Coop Midt-Norge og jeg savnet rett og slett hverdagene. For det å gå hjemme og være syk, var virkelig ikke noe for meg, sier Heidi.

– Det er selvfølgelig deilig å være hjemme når man er forkjølet eller har influensa, men når man blir rammet av alvorlig sykdom lengter man tilbake til hverdagen, man lengter tilbake til at kroppen fungerer, forteller Heidi.

50% hjertekapasitet

Etter strålebehandlingen gjenstod det en behandling på hele 17 sprøyter som Heidi måtte ta frem til jul i 2015.

– Selv om strålebehandlingen var avsluttet, var jeg ikke ferdigbehandlet. Jeg skulle ha 17 sprøyter i tillegg, og disse hadde jeg fått vite kunne være harde for hjertet. Det medførte virkelig riktighet, for i januar 2016 hadde jeg kun 50 % kapasitet på hjertet.

Annet syn på livet

 

Heidi har fått mange nye verdier i liver etter kreften. Hun forteller om gleden ved å se på både bier og blomster.

Det finnes nok ingen fasit på hvordan man skal reagere når man får en slik alvorlig diagnose. Hver enkelt må nok finne sin vei gjennom både sykdom og behandling. Men for Heidi har det vært viktig å se fremover og ikke minst å se det positive i ting.

– Jeg har nok forandret seg som person og blitt mer positiv, sprudlende og fått mer energi. Jeg er selvfølgelig sliten mange gange, men jeg har energi og jeg kjenner det er noe nytt som driver meg. Jeg har fått nye perspektiver, setter nok mer pris på livet og til og med de små ting gir livet store gleder. Bare det å kunne se en humle som samler nektar fra blomster er jo en flott gave, forteller Heidi.

– Kreften har nok endret meg, istedet for å sutre og kjenne at jeg har vond, så har jeg innsett at det er en del av livet det også. Jeg mener selv jeg er gladere til sinns og jeg tenker ikke negativt. Jeg Ja, det var tøft men jeg har kommer meg igjennom det, og det var jo bra, forklarer Heidi.

Speilbilde

Selv om Heidi mestrer det å ha et positivt syn på livet, har hun tydelige arr etter kreften. Hun er åpen og ærlig når hun forteller at hun ikke kler av seg offentlig, som på badestrand og i garderober.  Hun selv har vendt seg på det, men hun er usikker på hvordan andre vil oppleve det og hvilke reaksjoner de vil ha.

– Arr forteller jo at jeg har vært syk, men de forteller jo også at jeg lever. Når jeg ser meg i speilet så ser jeg selvfølgelig at det er noe som mangler. Men dette er meg, det er dette som nå er Heidi. Det er nok bare samboeren min som har sett meg uten klær, men hvordan jeg forholder meg til dette i fremtiden er jeg ikke sikker på, sier Heidi.

Takknemlig

Heidi roser både arbeidsgiveren og sine kolleger, og er tydelig på at de virkelig har bidratt til at hun har kommet seg igjennom sykdommen. Hun forteller oppriktig og ærlig at ord som for eksempel viktig har fått ny betydning, og hun reagerer på hvor lett vi bruker nettopp ord som viktig. Men for henne er det naturligvis viktigste at hun nå er erklært frisk og kun trenger å gå til jevnlige kontroller.

– Jeg har hatt en veldig grei og fin arbeidsplass, som virkelig har lagt det til rett for meg. Jeg har kunne styrt arbeidsdagen mye selv, og det tror jeg har vært med og løftet meg, og fått meg tilbake til hverdagen. Jeg har fått et nytt perspektiv på hva som er viktig her i livet, sier Heidi.

– Jeg er takknemlig for at jeg får bo her i Norge, og ikke minst at jeg bor der jeg bor. Det å ha et sykehus bare 30 minutter unna og at vi har et helsevesen som hjelper oss når vi trenger det, har vært fantastisk viktig. NAV har jeg også lyst til å skryte av. Mange snakker negativt om NAV, men jeg syntes også at dem godt kan få litt ros. Jeg har både fått god veiledning og tilrettelegging. Ja, det blir mindre penger når man blir syk over lengre tid, men alternativet er jo å få ingenting, sier Heidi.

Har begynt å synge

Heidi Blokkum er nå 47 år. Hun har to barn, Marit og Marius, hvor eldstemann nå flytter ut for å studere, og hun har samboeren Roald, som hun har bodd sammen i hele 21 år. Hun har nå bestemt seg for at det er på høy tid å realisere seg selv og det hun ønsker å bruke fritiden sin på.

– En dag da jeg satt ved frokostbordet og ikke klarte å få i meg maten. Tenkte jeg, er dette alt. Der og da bestemte jeg meg, blir jeg frisk skal jeg begynne å synge. Det å synge er noe jeg alltid har hatt lyst til. Nå har jeg fulgt opp både unger, hjem og vært pliktoppfyllende ovenfor alle.

Nå var det på tide å bli pliktoppfyllende ovenfor meg selv. I tillegg bestemte jeg meg for å bruke mer tid på ulike former for kunst, som bilder, strikking og tegning og det har gitt meg masse i tiden etter sykdommen, forteller Heidi til Malviknytt og avslutter med å si at hun var uheldig som ble syk, men veldig heldig som ble frisk.

Del.