Kollapset mens han samlet inn 245.000

0
Nettbanner extra malvik 400x700-2

Da sykkelrittet Styrkeprøven gikk fra Trondheim til Oslo i midten av juni stod Rune Jonsdal på startstreken for sjette gang sammen med laget som sykler for Hokkey Mot kreft.

Formålet med deltakelsen er enkel, syklistene samler inn penger så de kan skape trivselstiltak for barn og unge som er kreftsyke. I den forbindelse har de utfordret Ishockey-Norge og mange eliteseriespillere har stilt til start på sykkelrittet siden første gang laget ble med i 2011.

– Målet er å få samlet inn 100-lapper, og helst ville vi hatt 1000 av dem. I fjor fikk vi 1200 og målet for i år var omtrent det samme, forteller Rune Jonsdal.

Distansen som skal tilbakelegges er 543 km, noe Rune har gjort seks ganger før, mer eller mindre trent for formålet.

Skulle aldri stilt til start

Bare noen uker før årets Styrkeprøve slet Rune med et virus i luftveiene som kunne ligne på lungebetennelse.

(Foto: privat)

– Så jeg fikk ikke trent noe særlig på forhånd, men det har vært litt av gimmicken fra tidligere år også, og kanskje noe av årsaken til at folk har støttet formålet med turen.

– Jeg skulle selvsagt aldri ha stilt til start! Men man er jo med og fronter en god sak og har vært litt stor i sneipen og innså at det var muligheter til å samle inn penger til den gode saken.

Rune forteller at han måtte bryte en gang før, på grunn av at han ikke fikk i seg næring.

– Følelsen av å bryte er helt forferdelig, jeg følte at jeg sviktet de vi skulle samle inn penger til. Jeg satt faktisk å gråt i følgebilen den gangen og var forbannet på legen, men jeg ser jo i etterkant at han hadde rett, forteller førtitoåringen.

Da bestemte Rune seg for at det skulle aldri skje igjen, koste hva det koste ville.

Verre og verre vær

Starten gikk klokka 22.20 på kvelden i trøndersk pissregn, men værmeldingen varslet om at på den andre siden av fjellet var det betydelig bedre værutsikter.

– Jeg kjente allerede opp Okstadbakkene at dette kom til å bli tungt. Lungene får ikke jobbet spesielt bra og jeg blir syklende med alt for høy puls og får dårlig oksygenopptak.

– At det er tungt i starten opp Okstadbakkene er ikke uvanlig og etter hvert går det lettere. Jeg kjenner at vi holder et høyt tempo med flere unge og godt trente hockeyspillere på laget som aldri har vært på dette før.

(Foto: privat)

– Så da vi kommer til Oppdalsporten utpå natta har jeg vært våken i ett døgn i og med at jeg står opp i 04-tida på morgenen for å dra på jobb. Det setter sitt preg på meg og samtidig kjenner jeg at jeg er helt «ferdig» på grunn av at det har vært en del stigninger på veg opp dit.

– Men, igjen da, jeg må prøve litt til, så etter noen timer til er vi kommet på Hjerkinn, som er løypas høyeste punkt. Da tenker jeg at dette blir et helvete.

Men ildsjelen Rune bestemmer seg for å prøve å være med litt lengre.

Fra Hjerkinn og nedover mot Dovre slo det inn en motbydelig motvind.

– På et skilt vi passerte stod det 6 m/s og den kom rett fra sør, og det merket jeg godt i brystkassa. Fra å trille ned bakkene for å få litt hvile i 50-60 km/t så satt jeg og trødde i 25 km/t. Det tapper krefter og er demotiverende.

Men Rune holder ut og sykler ufortrødent videre. Det går litt opp og ned.

– Jeg merker godt ut på kvelden at det blir fuktigere i lufta, og da begynner lungene mine virkelig å svikte. Da vi passerer Biri begynner det å bli klamt i lufta og jeg merker godt at jeg har vært våken i halvannet døgn.

– Lungene vil ikke samarbeide og hver gang jeg putter noe mat eller drikke i munnen får jeg en brekningsrefleks og alt kommer opp igjen. Det føles som om jeg drukner på en måte.

– Da skulle jeg selvsagt ha gitt meg, men så er jeg jo litt sta da. Og så har jeg fulgt med på sosiale medier og fått rapporter om at pengene kommer inn og det er jo derfor jeg sykler.

– Det er viktig å fullføre, for mange donerer penger til Hockey Mot Kreft for, at jeg skal fullføre.

– Personlig er stolt over meg selv og at jeg klarer å pushe meg så langt og har så mye vilje. Offisielt er det jo pinlig at man utsetter seg for noe sånt. Sånn egentlig, sier Rune med et smil.

– Jeg burde jo visst bedre. Jeg kunne ha sovnet på sykkelen og hva som da kunne skjedd vil jeg ikke tenke på, sier Malvikingen som til daglig er sjåfør hos Tine.

Veltet på målstreken

De siste femten milene av sykkelrittet får ikke Rune i seg hverken mat eller drikke.

– Nå husker jeg svært lite av de siste milene, men har hørt rykter om at jeg fikk i meg en halv banan på Kløfta som er siste matstasjonen, men som sagt husker jeg fin lite fra Toten og inn til mål.

Målpasseringen ble tøff for Rune.

(Foto: privat)

– Jeg husker ikke noe av det heller, men de på laget mitt sier jeg var sliten, men oppegående. Syklet opp på siden av de og heiet på de. Ledet laget på en måte. Passet på at de andre spiste og sånne ting.

– Da vi hadde passert mål og skulle inn i Valhall hvor det var en symbolsk målpassering lå den en to-tre cm høy metallist som beskyttet noen ledninger. Det var nok til at jeg veltet.

– Jeg fikk ikke klikket ut skoene fra pedalene og deisa i bakken mens jeg satt fast på sykkelen.

Rune fikk rusla litt på kunstgressbanen etter veltet og fikk medalje og diplom, men så legger han seg ned.

– Jeg legger meg på gressmatta der og sovner litt. De andre prøver å holde kontakt med meg og gi meg litt mat og drikke, men lykkes ikke med det.

Etter hvert kommer sanitetspersonell bort til Rune og laget og de alarmerer lege.

– De prøvde først å få i meg mat som kom i retur og etter hvert kom det ambulanse som tok meg til legevakta hvor jeg ble liggende til observasjon og fikk intravenøs næring.

– Der ble jeg liggende natt over og våknet søndags formiddag og var i kjempeslag.  Noe som er uvanlig dagen etter Styrkeprøven. Vanligvis er jeg i elendig form, vondt i hele kroppen, sår i halsen og stiv i musklene. Da jeg våknet på sykehuset var jeg i fin-fin form, ler han.

Stiller neste år

Førtitoåringen har gjort seg opp noen tanker etter å ha fått hendelsen litt på avstand.

– Det er jo ikke sunt å holde på slik. Til tross for at det på sosiale medier ligger ut mye om smerter og lidelser, så er det ikke bra.

– Men jeg kom absolutt ikke sist i mål, enda så utrent og dårlig som jeg var.

Etter legesjekk søndag ble det konstatert at Rune «bare» var trøtt, utslitt og utmattet.

Rune har bestemt seg for å stille til start også neste år.

– Det er etter hvert mange ishockeyspillere som har begynt å legge merke til dette og flere har allerede meldt seg til å være med neste år, så vi satser videre vi for den gode sakens skyld.

Men å kjøre følgebil er ikke aktuelt for Rune, det kommer han ikke til å orke, forteller han.

– Jeg satser på å trene litt mer før neste gang og det er helt klart en forutsetning at jeg må være frisk før jeg stiller til start. (saken fortsetter under bildet)

Hockey Mot Kreft (Foto: privat)

Samlet inn det dobbelte

Målet med å sykle Styrkeprøven var og få folk til å vippse eller gi 100-lapper. Fjorårets sykkelritt ga som kjent ca 120.000 kroner og målet i år var minst like mye.

Etter at ale bidrag er registrert kan Hockey Mot Kreft notere seg for det dobbelte i år, 245.000,- kroner er donert til saken.

– Det er helt fantastisk! Det gjør meg stolt og ydmyk.

– Mange fulgte oss og vi fikk mange tilbakemeldinger underveis om at folk fulgte med. I år var vi fjorten som stilte til start, det tror jeg har hjulpet på resultatet.

Noe av pengene som har kommet inn skal gå til å skape et par maskoter som skal være med rundt på sykehus og litt ellers.

– Jeg har en drøm om å lage en aktivitetsdag for sykehusbarn i Trondheim og omegn. Målet er å lage en dag på Stavsjøen, hvor vi kan samarbeide med lokale lag og foreninger, næringsliv og andre bidragsytere, forteller Rune Jonsdal.

Del.